FORORD.
Jeg har her forsøkt å presentere Anton Husby gjennom noe av det han har drevet med i løpet av et langt liv. Det ville ikke være mulig å ta med alt i denne forbindelse. Jeg har ikke tatt med hans opplevelse av krigsårene, heller er ikke hans mange tillitsverv og sosiale arbeid tatt med. Enkelte avsnitt er skrevet ned som direkte tale på dialekt. Dette er forsøkt nedtegnet så nøyaktig som mulig (bla.a. ved hjelp av båndopptaker). Til slutt er tatt med noen av Anton Husbys sanger. Det kunne kanskje vært på sin plass med en analyse av sangene, men jeg har likevel stort sett valgt å la dem tale for seg selv.
Steinar Husby.
INNHOLDSFORTEGNELSE
- INNLEDNING
- OPPVEKSTEN I ORKANGER
- LÆRETIDEN I TRONDHEIM
- DEN FØRSTE OPPFINNELSE
- SAMARBEID MED ALEXANDER ZARIN
- HIPPOS FLYTENDE FISKELIM
- UTNYTTELSE AV HAVETS KREFTER
- EGET VERKSTED
- PNEUMATISK FJERNBETJENING AV VENTILER
- KÅSERI
- RIMSMEDEN
- ET UTVALG AV ANTON HUSBYS SANGER
INNLEDNING
"Oppfinner og rimsmed, før møtet med Anton Husby hadde vi
forestillinger om en stor mann i et lite verksted. I virkeligheten fant vi en
liten mann i et stort verksted, -en vennligsinnet diktersjel omgitt av
autogenflammer og slipemaskiner'. En mann som snakker om kulelager og drums som
en annen snakker om sin første kjærlighet. Vi møtte smedens trauste livsvisdom
- og den enkle glede over dagliglivets små oppmerksomheter." Slik beskrev
"kisko" møtet med Anton Husby i et lørdagsintervju i Romsdals
Budstikke i mai 1970. Anton Husby er i skrivende stund en mann på snart 78 år.
Han er fortsatt i full aktivitet i verkstedet, og i fritiden er han "rimsmed".
Han får stadige forespørsler om sanger
og han trives med å skrive. Det lange og strevsomme livet til tross - man aner
den ungdommelige forundring og evnen til å gledes over livet. Det er ikke det store
og kompliserte som preger ideene hos Anton Husby. Snarere er det evnen til å se
det store i det enkle. Detaljene som er så avgjørende for helheten, det lille
poenget som er så slående. Slik er det også med hans versekunst eller diktning
- en blir fristet til å bruke et slikt uttrykk når en sammenligner hans sanger med
alt det masseproduserte og upersonlige som blir sunget ved forskjellige anledninger.
(Klikk på bildene)
OPPVEKSTEN I ORKANGER
Anton Husby ble født i 1893 i huset til stortingsmann Volden
på det nåværende Orkanger. Stedet hette den gang Orkdalsøren, senere ble en del
av stedet døpt til Thamshavn etter det firmaet som hadde det største
industrianlegget der. Selve stedet heter nå Orkanger og ligger der hvor elva
Orkla munner ut i Trondheimsfjorden. Omkring 1860 ble det dannet et sagbruk på
stedet, og ved århundreskiftet gikk driften på sagbruket dag og natt. I 1910
hadde bedriften ca. 300 ansatte som arbeidde på akkord som ble fastsatt ved
hvert årsskifte. Det er naturlig at på et lite sted som Thamshavn hadde denne
bedriften nesten alt å si for befolkningen der.
Anton Husby er sønn av Even Husby, som var formann ved
sagbruket, og Guro Husby, som var lærerinne. Han lærte å lese hjemme og begynte
faktisk på skolen i tredje klasse. Skolen var den gang nokså tidsmessig. Det
var sjudelt folkeskole.
Som trettenåring begynte han å arbeide i firmaet M. Thams på
materialtomta med å stable tønnestaver. Lønna var da ti øre for timen og de
arbeidde i tolv timer per dag. Arbeidet begynte klokka seks om morgenen, gikk
så frem til klokka halv ni da det var frokostpause, så fortsatte det til tolv
da det var middagspause, ved halv firetiden var det ettermiddagskaffe og klokka
seks ettermiddag var arbeidsdagen slutt. Etter å ha stablet tønnestaver en
sommer, ble han forfremmet, og fikk tolv øre timen for å kaste avkapp opp i ei
vogn fra stavskjæreriet. Senere kom han inn på maskin-snekkeriet hvor hans far
var formann og han ble der i fire år.
I 1913 snakket direktør Thams frampå om at han hadde planer
om å forlate landet med bedriften. Dette kom han da også til å realisere i
1913. Han begrunnet sin beslutning med at det ble vanskelig å drive sagbruk på
samme måte som før. Det ble dannet fagforeninger, og ellers var det en urolig
tid, så han besluttet å pakke kufferten sin og reiste da til Paris og senere
til Mosambique hvor han ble bestyrer av fyrsten av Monacos store eiendommer der. Nedleggelsen av
sagbruket i Thamshavn viste seg å bli litt av en ulykke for stedet da de som
var ansatt ved bedriften stod i et avhengighetsforhold til den. Mange hadde
blant annet fått materialer på borg slik at de kunne bygge hus på stedet. De
fleste hadde bare lært den vanlige rutinen på sagbruket og kunne ikke noe annet
fag. Noen flyttet ut fra stedet til Steinkjer og andre steder der det var
sagbruk. Det ble likevel mye lediggang på Thamshavn og det førte med seg en
svært dårlig økonomi for mange. Senere ble en del beskjeftiget i Orkla Gruber
og Thamshavnbanen som ble bygd for å transportere kis fra Orkla Gruber. Da var
den verste krisen over på hjemstedet Thamshavn.
LÆRETIDEN I TRONDHEIM
I 1910 dro Anton Husby til Trondheim for å gå i lære ved Ørens
Mekaniske Verksted og for å begynne ved Trondheims Tekniske Aftenskole. Da var
forholdet det at den som kom fra landdistrikt fikk ikke begynne i første klasse
ved skolen, men måtte først gjennomgå en forberedelsesklasse. For hans vedkommende
kom dette til å bety at han nærmest kastet bort to år. Han begynte i forberedelses-klassen
i 1910 og etter et halvt års tid ble han sykemeldt og fikk ikke fullføre det
andre halvåret i forberedelsesklassen. Ved nyttår måtte han så begynne på igjen
der han slapp året i før. Da han hadde passert denne klassen, kom det en forordning
om at den som kom fra landdistrikt skulle få avlegge en prøve og så gå direkte
inn i første klasse. Det var faren, Even Husby, som fikk ordnet avtale med direktøren
for verkstedet slik at han fikk gå i lære med en lønn på atten øre timen, mot
en vanlig læreguttkontrakt som den gang lød på åtte til ti øre timen. Dette var
ikke mye å livberge seg på, men en måtte ofre noe for å skaffe seg opplæring.
Ukelønna på verkstedet ble 10 kroner og 25 øre; av disse pengene betalte de 24
øre per uke til en privat sykekasse. Hos en eldre enke bodde han for 10 kroner uka
og fikk da kost og losji. Når kost og losji og sykekasse var betalt, var det 1
øre igjen til å gå på kino for.
-No va' det slik at når vi va' på sagbruket så brukte vi å ha
maten vår i sånne blikkeske' som va' forma som ei kakskive, som vi sa. Detta
brukte dæm ikkje på verkstedet selvfølgelig. Der brukte dæm matposa der, og når
det kom noken med noka anna skikk, så tåltes det ikkje. Og e' opplevde det
første dagen, at når e' skull' gå heim om kvelden og e' skull' ta mateska, så
va' ho selvfølgelig spikra fast te benken. Så måtte e ' gå over te matpose e'
åsså. -Det va' en skikk, eller uskikk kan en vel sei', at når noken b'ynte der
så ville disse gammelkaran ' at'n skull' krympe plassen, som det hette. Og det
bestod i at'n skull' spandere femognitti øre te ei flaske akkevitt. Det va' no
litt av et problem for me' detta der, men når e' veidde att og fram, hvis e' ikkje
gjor' det, så kankje fekk e' ikkje den rettleiinga som e' hadde behov for. -Så
derfor så ga e' gamlekaran' der femognitti øre, og så gikk dæm opp i gata
ovenfor og kjøpte se' ei flaske akkevitt som dæm konsumerte. Og sia så va' det
ikkje noka trouble for mitt vedkommende med hensyn te rettleiing om verktøy og arbeidsmåta.
Læretiden ved Ørens Mekaniske Verksted varte i fire år og om
kvelden var den tekniske aftenskolen det faste programmet. Men til tross for det
fikk han så mye tid til overs at han kunne være med på andre ting. Blant annet så
var han ganske flittig til å gå på biblioteket og låne bøker. Han leste nesten
alt han kom over. Til å begynne med var det mye skjønnlitteratur som ble lest, især
Jack London ble han svært interessert i. Lysten til å følge med i andres
tankegang var stor og han lånte bøker om filosofi. Immanuel Kant og Friedrich Nietzsche
var han særlig opptatt av. Det var en stor tilfredsstillelse å få klarhet i
deres ideer og filosofiske systemer. Denne "lesetida" i Trondheim har
nok hatt sitt å si for ham senere i livet, da han har fått en evne til å
uttrykke seg skriftlig. Dette har skjedd kanskje først og fremst gjennom en
stor samling sanger. Foruten lesningen, var det også andre sysler som ble
drevet i Trondheim. Han var aktivt med i det politiske liv i fagbevegelsen, i
motsetning til hans far som var høyremann.
Han gikk til og med et kurs i esperanto, og den siste vinteren
han var i Trondheim gikk han på "Studentenes Friundervisning" og
lærte engelsk. Ved den tekniske aftenskolen hadde han en svært flink lærer i
maskintegning og fysikk, ingeniør Bassøe ved vannkraftlaboratoriet ved NTH. Han
kom ofte i diskusjon med elevene og han mente blant annet at alt lå så godt til
rette for den som ønsket å bli sivilingeniør. Dette var rundt 1913, da
Thamshavn var midt oppe i en krise på grunn av nedleggelsen av sagbruket. Anton
Husby tillot seg derfor å opponere mot ingeniør Bassøe og mente at det var
umulig for andre enn de som hadde foreldre med nok penger å ta av. Til det
svarte han: "Hvis du, Husby, bestemmer deg for å bli høyskoleingeniør, så
er du ingeniør om seks år. "Men det mente han selv at han hadde ingen
økonomisk mulighet for. Da han var ferdig ved Trondheims Tekniske Aftenskole, søkte
han på en jobb ved Thamshavnbanen som dreier. Han fikk jobben og flyttet til
Orkanger, men var der kun ett år. Dette året stod han for det meste og dreide
jernbanevognhjul og var delvis med og monterte lokomotiv og vogner. Dette
arbeidet syntes han var ensformig og han så ingen fremtid i denne virksomheten.
Det var ikke hva man kunne og ville der, det viktigste var at man var tilstede,
og det lå ikke riktig for han.
DEN FØRSTE OPPFINNELSE
I 1916 fikk han vite at det var en ledig stilling i Ålesund på
et motorverksted og da sluttet han ved Thamshavnbanen. Han dro så til Ålesund og begynte å arbeide i et
verksted i Skarbøvika. Mens han var i Ålesund, giftet han seg med Nancy f. Hessen
og de stiftet familie der. Det ble en barnerik familie med tilsammen ti barn,
fem gutter og fem piker. To av mistet de tidlig på grunn av ulykker. I Ålesund
kom Anton Husby i nær kontakt med fiskeri, og da kom han til å eksperimentere
en del for å skape et transportredskap for sildetønner. Det var nokså primitivt
den gangen. Det fantes ikke gaffel-trucks eller lignende. Han kom fram til et
redskap for transport av tønner i liggende stilling, i stedet for som før at de
ble rullet. Da viste det seg at når det var godt underlag, kai eller lignende, så
kunne en mann arbeide dobbelt så fort med dette redskapet som når han gikk og
rullet tønnene. Han tok med seg dette redskapet og reiste sørover til Måløy,
Florø, Bergen, Stavanger og Haugesund. I Haugesund var det en formann på ei brygge
som fikk se denne tralla, og han sa at dette redskapet hadde de egentlig ikke
bruk for, men dersom han fikk·. ei tralle som en mann kunne betjene fullstendig
alene, så hadde de bruk for den. Det hadde nemlig vært nødvendig med to mann til
å ta tønna av og på tralla for liggende tønner.
Anton Husby reiste så hjem til Ålesund og brukte åtte dager til
å fundere frem og tilbake på denne tralla. Da hadde han idéen klar, og
resultatet ble ei ny tralle beregnet på stående tønner. Han søkte naturligvis om
patent og fikk det i 1922. Det ble etter hvert spørsmål etter denne tralla, men
det tok faktisk tjue år før den ble innarbeidd og i bruk over alt. Da var patentet
gått ut, og flere tok denne tralla opp i sin produksjon. Likevel fikk han selv
levert atskillige hundre slike traller. Man vet positivt at disse trallene er i
bruk enda, blant annet på Island er det mange av dem.
Demonstrasjon
av en tønnetralle.
SAMARBEID MED ALEXANDER ZARIN
Mens Anton Husby bodde i Ålesund, oppstod det en krise i
1925. Alle verkstedarbeiderne ble gående ledige. I denne tida ble han kjent med
en Alexander Zarin som opprinnelig kom fra Riga i Latvia. Han hadde ideen til
en innretning til å åpne og lukke sildehover ved hjelp av ei snor . Det som var
det revolusjonerende ved denne innretningen, var at man med samme snor kunne
både åpne og lukke hoven. Dersom hoven var tom for sild, var det umulig å åpne
den, men kom det noen kilo med sild opp i den, så åpnet den seg når man drog i
snora. Husby laget de endelige tegningene og så fikk de innvilget en søknad om
patentbeskyttelse. Dette låsearrangementet
ble en hel artikkel, og de kom i gang med å produsere. Så gikk det ikke bedre
til enn at han, Zarin, fikk flere patentinngrep. Ved det første patentinngrepet
ble Zarin tilkjent erstatning, men da det oppstod flere kopier av patentet, hadde
han ikke råd til mer sakførerhjelp, så da lot han det bare være.
Da både Husby og Zarin ble arbeidsledige så de seg om etter
noe å lage. Det første de begynte å lage var ei eksenterpumpe etter amerikansk
mønster. Denne gangen var det altså ikke snakk om en ny oppfinnelse, men noe å gjøre
for ikke å gå ledige i kriseåra. Det var ei handdrevet pumpe som man kunne
sprøyte vann over et hustak med. Det merkelige med denne pumpa var at den gav
ideen til den mannen som senere startet fabrikken Hydraulic som er en av de
største bedriftene på Sunnmøre, og som fikk utnevnelsen "Årets bedrift 1970".
(Dermed skal det ikke være sagt at de kopierte Husby og Zarins eksenterpumpe.)
Nå gikk det slik at "de to oppfinnere" ble gående ledig
og ble faktisk tvunget til å finne på nye måter å tjene penger på. Det nye
foretagende gikk ut på å sende levende krabbe til Oslo fra Ålesund. De fikk
seksti øre stykket for krabbene, og det så ut til å bli en bra forretning. Men
så sendte de en kasse krabbe med det resultat at en stor del av krabbene var
døde da de kom frem til Oslo. For de døde krabbene fikk de bare tjue øre stykket.
Så begynte de å spekulere på hva de skulle gjøre for å holde krabbene levende
under transporten. Snart hadde de løsningen: De ville transportere krabbene i
sjøvann, og holde vannet friskt ved hjelp av oksygentilførsel. Apparatet som
krabbene skulle fraktes i måtte bestå av: En "drums" full av sjøvann,
ei surstofflaske med en slange som gikk ned i bunnen av "drumsen" til
en spiral med en masse huller slik at oksygenet ble tilført vannet.
Nå fikk de tak i hundre krabber og surret klørne med streng
og la dem ned i jernfatet med så mye vann at det gikk over de øverste. Kranen
på surstofflaska ble da åpnet så vidt, slik at det kom en svak strøm av surstoff
til vannet. Da gikk de og holdt vakt over dette i fem døgn, og da det var gått
fem døgn, tømte de fatet og det viste seg at bare en krabbe var død. (Det kunne
like gjerne være av mangel på næring.) Gleden var naturligvis stor, de
fortsatte det samme eksperimentet med forskjellige fiskeslag og det gav samme resultat.
Da sendte de bud på fiskeriinspektør Otterlei og han kom ut for å se på det nye
foretagende. Han mente at dette var en alle tiders god ide og sa at dette måtte
de fortsette med. Han pekte på at i Oslo var det ikke mulig for en brønnbåt å ligge mer enn fem timer ved kaia før
den måtte ut i fjorden, da vannet inne på havna ikke var brukbart for fisken. Denne
ideen som så ut til å åpne store perspektiver strandet på grunn av for dårlig
økonomi. De hadde ikke råd til å lage noen forsendelse, heller ikke til å reise
ned til Oslo for å påse at alt gikk som det skulle. Derfor ble krabbe- og fisketransporten
simpelt hen lagt til side. Et år senere, i 1929, stod det i avisene om en mann
i Trondheim som hadde begynt å sende levende fisk med jernbanen, og at han tilsatte
vannet, som fisken ble fraktet i, noe hvitt pulver for å holde det friskt.
- Da e' kom te Molde i 1930 så traff e' fiskeriinspektør Otterlei
ute i Myrabakken, og så hilse' e' no og spør om han kjenne' me' igjen. "Joda
e' kjenne da dokker igjen'' sa'n. "Ja no må du si me' Otterlei, ka e' det
for slags pulver han bruke han der mannen oppi Trondheim som sende fisk med
jernbanen?" sa e'. Og da flira 'n Otterlei og så sa 'n det:" Nei han
har ikkje noko pulver, han har stole dokkers patent han. Da e' så han kom
bærende på to små surstofflaske’, ei under kvar arm, så tenkte' no på dokker med
en gang," sa'n. " Ja, ja"
sa e' "vi hadde ikkje råd te’ å forfølge saken vi" sa e'.
HIPPOS FLYTENDE FISKELIM
I 1929 dro Anton Husby til Averøya på Nordmøre. Der drev han
og monterte et sildoljeanlegg for en fabrikk. Ved denne fabrikken var det også
en avdeling som laget fiskelim, og han kom litt inn i fremstillingen av det. Det
han ikke var informert om, var konserveringsmidlet som ble tilsatt limet. Da
fabrikkeieren skjønte at han var kommet så godt inn i produksjonen av fiskelim,
kom han med en kontrakt som gikk ut på at Husby aldri skulle begynne å lage
fiskelim. Noe slikt kunne han ikke skrive under på, og resultatet ble at han
mistet jobben på dagen. Så lånte han seg en færing og rodde til Kristiansund.
Derfra ringte han til Molde og fikk arbeid på Gideon Motorfabrikk. Da han kom
til Molde, ble det etter noen år arbeidskrise der også.
I 1935 var det ikke arbeid å oppdrive i faget.
Da så han en mulighet i å lage fiskelim og fikk da en del hjelp, så han kunne
kjøpe en liten dampkjele og en del utstyr. Han fikk leie lokale i
"Solemdalgården" der hvor Moldeelva renner ut. Med bistand fra
apoteker Amdam fant han frem til et konserveringsmiddel som viste seg å være
meget brukbart. Han kunne da fremstille limet: Råstoffet som var fiskeskinn gikk
først gjennom en blekeprosess, der det ble bleket ved hjelp av svovelrøyk. Så ble
det kokt ut i vann til en fin oppløsning. Faste partikler ble filtrert og
sentrifugert bort fra oppløsningen. Den ble så kokt og inndampet slik at det
fikk en riktig konsistens. Til slutt ble det tilsatt et konserveringsmiddel som
forblir en produksjonshemmelighet. Limet viste seg å være førsteklasses. På en
eller annen måte kom Anton Husby i forbindelse med et firma i London som het Riezer
& Co. Og han skrev og spurte om de var interessert i å kjøpe fiskelim. Da
sendte London-firmaet to prøver på glass av lim som de hadde. Det ene var en
svært klebrig substans, men luktet ille. Det andre var en slags
sukkeroppløsning. Så spurte de om han kunne tilby et lim som hadde de gode egenskaper
med hensyn til lukt hos "sukkeroppløsningen", men som var like
klebrig som det andre. Han sendte over en prøve av det limet han selv nettopp hadde
fremstilt. Dermed fikk han brev tilbake om at limet var helt tilfredsstillende.
Limet skulle de bruke fremstilling av etiketter og de kunne tenke seg å kjøpe 6
tonn om gangen. Med det utstyr han da hadde, kunne det maksimalt produseres 25
kg per dag, og det var derfor ikke noen mening i å reflektere over ordrer der det
var snakk om flere tonn.
Han gikk da over til å tappe lim på tuber sammen med to
sønner: Arnt og Helge, som da var i konfirmasjonsalderen. Det ble da også
produsert atskillige tusen tuber "Hippos" fiskelim. Navnet ble
utledet av det greske ordet hippokampos som betyr havhest. Som provisjon på denne
artikkelen krevde salgsfirmaet 60 %. Da ble det lite igjen på produsenten og det
lønte seg ikke å holde produksjonen gående i lengden. -Men tredve år senere,
det e' vel ikkje mer enn tre år siden, så traff e' konsul Jonas Lie på gata i Molde,
og han har e' no brukt å prate med av og te, og så si 'n det at: "Det e'
et svært godt lim du laga," sa 'n, "Ja lim," sa e', "e' har ikkje
laga lim på over tredve år e' sa e'. "Ja men e' kjøpte en tube på Åndalsnes
i går," sa 'n "og det e' aldeles utmerket". "Så det viste altså at konserveringsmidlet
va' meget brukbart".
Hippos fiskelim emballasje.
UTNYTTELSE AV HAVETS KREFTER
I 1936 var Anton Husby ute i Bjørnsund for å utføre et
arbeid der. Om søndagene var det ikke så mye å ta seg til, men når det var godt
vær, kunne han sitte ute på bergrabbene og se ut over havet. I Nordre Bjørnsund
er øya delt i to av en kløft slik at sjøen vasker ut og inn og minner om en
kraftig pumpe. Han ble svært fasinert av den voldsomme bevegelsen i sjøen. Selv
om det var vindstille, så var det alltid bevegelse i sjøen. Så begynte han å
spekulere. Han kom til at det her var en naturkraft som måtte kunne brukes til
noe nyttig. Hvis han kunne komme frem til en innretning som nyttiggjorde seg
denne bevegelsen, så var en stor del av oppgaven løst, men ikke alt. Det han i
første rekke kom til å konsentrere seg om, var magasineringen av energien,
hvilket var en forutsetning for at det skulle kunne komme til praktisk nyttet. Når
det var stille, så måtte man kunne tappe energi fra et magasin. Til dette ville
han bruke det samme prinsippet som ved "dykkerklokka" eller "primuslampa".
Det skulle med andre ord dreie seg om trykkluft. I korthet går det ut på at man
presser luft ned i en beholder med åpning på undersiden og ventil på oversiden hvor
det skal tappes luft. Åpningen på undersiden må være tilsluttet et væsketrykk,
for eksempel ved å senke den ned i vann. Tapper man da luft av beholderen, presser
væska etter og fyller rommet.
Husby tenkte seg da en tunnel ned gjennom fjellet ca. 400 m
under havflata og dermed åpning mot havet. Til dette fant han at en rekke
nedlagte grubeganger ville egne seg. Han tegnet snart ned en skisse av dette prosjektet
og sendte det, pluss beskrivelser av anlegget til professor Sundby ved
vannkraftlaboratoriet ved NTH. Han fikk snart et brev fra Sundby hvor han
uttalte seg meget positivt og sa at teknisk sett var det ingen ting i veien for
å bygge et slikt arrangement. Etter dette satte Husby i gang med å regne ut de dimensjoner
som var nødvendige for å bygge et slikt kraftverk. Når dette var gjort, samlet
han opplysninger om lengdene på de pausene som kunne være i bevegelsene i sjøen.
På den måten ville han skaffe seg en oversikt over tilgangen på drivkraft. De
gunstigste stedene langs norskekysten var Furuholmen fyr på Finnmarkskysten og
Ona fyr i Møre og Romsdal. Anton Husby lanserte også ideen overfor
overingeniøren ved Kraftforsyningen i Møre og Romsdal og viste til den positive
reaksjonen han hadde fått fra NTH, men han interesserte seg visst ikke for det.
Dette var naturligvis meget beklagelig for når det ble snakket om øket kraftutbygging,
så var dett e et felt som enda ikke var tatt i betraktning. I mot setning til
mange andre energikilder, er dette en kilde som er natur- og miljøvennlig, og
skulle derfor bli enda mer aktuell ettersom tida gikk. Det er heller ikke til å
komme bort fra at her har vi en kraftkilde som er nesten ubegrenset dersom vi
bare prøver å temme bevegelsene i havet.
Etter krigen fikk Husby greie på at i Malm Gruber i Nord-Trøndelag
hadde de bygd seg et "trykkluftmagasin" akkurat etter det prinsippet
som han selv hadde lansert overfor professor Sundby og overingeniør Helldal.
Senere fikk han også vite at Rødsand Gruber i Romsdal hadde bygd et magasin etter
nøyaktig samme prinsipp.
EGET VERKSTED
Vinteren 1954 dro Husby til Sverige for å lære seg et helt
nytt fag. Det skjer ikke hver dag at en mann på 60 år bryter med det yrket han
har hatt i 40 år, sier opp en god stilling og setter seg på skolebenken for så
å starte en ny bedrift presentert som den første i sitt slag i fylket. Den nye
virksomheten var reparasjon av sagblad. Tidligere var man blitt henvist til
Østlandet for å få utført slike reparasjoner og mange gikk til innkjøp av nye
sagblad straks bladene fikk en skavank. Husby så et udekket behov her i fylket
når det gjaldt sagbladreparasjoner og besluttet derfor å gå inn for faget. Undervisningen
fikk han ved en sagbladfabrikk i Iggesund og under sitt Sverigesopphold skrev
han 5 reisebrev hvor han gav en fyldig beskrivelse av forholdene der borte.
På grunn av en viss erfaring fra arbeid i Orkanger før 1910,
nøyde han seg med halve kurstiden i Iggesund vendte så tilbake til Molde der
han startet sin bedrift under navnet Anton Husby & Co. Det var til å
begynne med meningen å drive utelukkende med sagbladreparasjoner, men snart kom
det andre ting inn i bildet. Etter et års tid fikk han i oppdrag å utarbeide en
harpun for småkvalen. Det var den kjente kvalfangeren Lars Oterhals som bad han
om å forsøke. Husby gikk i gang med oppgaven og skapte en harpun som ble en god
salgsvare. Senere, omkring 1960, gikk det tilbake med både kvalfangst og
etterspørselen etter harpuner. I sin "portrombedrift" laget han
ellers tønnetraller, skolepulter, stormklaffventiler, gripesakser og til dels maskinene
som fabrikkerte disse. Han holdt da til i et lite lokale ved siden av Heimdal
motorfabrikk og da var det at "spilloppen" så dagens lys. Det
velklingende navnet hadde ingen ting med vers og viser å gjøre. I virkeligheten
var det et båtspill.
Etter hvert kom sønnene Helge og Nils Husby med i verkstedet
og sammen utarbeidet de en "anordning" for låsing og utløsing av
snurpenot. Denne innretningen viste seg å fungere meget tilfredsstillende og de
søkte om patentbeskyttelse for den. Det tok et år før de fikk patent i 1960.
Mekanismen minner noe om en paraply som kan slås ned, og hensikten med
oppfinnelsen var å kunne oppnå en rask og effektiv utsetting av noten(også
betegnet som synkenot). Anton Husby & Co ble avviklet i 1959 og Anton Husby
gikk sammen med sine to sønner i et nytt firma som ble kalt Anton Husby & Sønner.
Dette firmaet fikk leie en kommunal brakke i Julsundvegen 34, da det startet 1.
januar 1960.
Som startkapital fikk de fra Distriktenes Utbyggingsfond
garanti for et lån på 15 000 kr, og Molde Kommunes garanti for et lån av samme
størrelse. I tillegg kom et privat innskudd på 20 000 kr av Helge Husby, slik
at startkapitalen for det nye firmaet lød på 50 000 kr. Av disse pengene gikk
ca. 40 000 kr til innkjøp av maskiner som var brukte: dreiebenk, sveise-apparater,
boremaskiner, håndverktøy etc. og en del kontorutstyr. Det ble samtidig nødvendig
å ansette to mann i verkstedet, slik at de kom til å sysselsette 5 mann i
starten.
Foruten at bedriften begynte å produsere Anton Husbys patenter,
var en stor del av produksjonen anbudsarbeid som for eksempel
stålkonstruksjoner til bygg. Som eksempel kan nevnes Godsstasjonen på Åndalsnes,
hvor det gikk med hele 50 tonn stål. I 1961 konstruerte de en ny tralle som minner
om den som Husby fikk patent på i I922. Den nye trallen skulle brukes til å
heve og transportere "drums", åpne og i vertikal stilling, og måtte derfor
utstyres med en spesiell mekanisme. Dette løste de på en sinnrik måte, og på denne
trallen fikk de patent i 1961. I dag produseres denne trallen på lisens i
England av firmaet Slingsby i London.
En konstruksjon som viste seg å bli litt av en suksess var "stolpereiseren".
Den er illustrert på neste side. Foruten til reising av kraftlinjer, har den
med fordel blitt brukt til bygningsarbeid, og ved felling av store trær. I dag
brukes den over hele landet, til og med på Svalbard. Det har også vært på tale
med eksport til Australia.
Det viste seg snart at plassen ble for liten i den kommunale
brakken ved Julsundvegen. Allerede i 1964 begynte de å se seg om etter nye
lokaler, og løsningen ble tomtekjøp på Årø, og bygging ble igangsatt i 1967.
Det nye anlegget ble planlagt og tegnet av ingeniør Fr. Heggertveit som senere
har vært tilknyttet firmaet som konsulent.
Siden firmaet kom inn i de nye lokalene har det hatt en
allsidig produksjon. Blant annet har det laget hydrauliske båtkraner (en av disse
til Redningsselskapets nye flaggskip: "Sjøfareren".) Ellers har det vært
en god del stålkonstruksjoner til bygg og anlegg. En kan her nevne skitrekk som
et eksempel. Det mest avanserte produkt som firmaet har levert er vel en plast-støpemaskin
som fjernstyres fra en kontroll-pult. I dag beskjeftiger firmaet 12 mann, oppdragene
øker, og i skrivende stund averteres det etter flere medarbeidere, med sikte på
å komme opp i en arbeidsstokk på 20 mann.
Over: Stolpereiserutstyr til Linjebygging.Under: Skolepulter produsert i lokalene øst for gamle Heimdal Motor.
Over: Produksjonsanlegg for Sundolitt/isopor leveringsklart i verkstedet på Årø.
PNEUMATISK FJERNBETJENING AV VENTILER .
Da "lastelinjekonvensjonen" av 1966 ble satt i verk, så inneholdt den bestemmelser om at blant annet bunnventiler på skip skulle kunne betjenes fra dekk. Umiddelbart før den trådte i kraft, fikk Anton Husby & Sønner en henvendelse fra Akers Mekaniske med forespørsel om de kunne uteksperimentere en pneumatisk (d.v.s. ved hjelp av trykkluft) innretning for fjernstyring av klaffventiler, idet man regnet med at alle skip ville måtte utstyres med slike . Imidlertid viste det seg at Det Norske Veritas tolket bestemmelsene på en mer liberal måte enn hva skipsverftene hadde regnet med. Kravet om fjernbetjening av ventiler ble derfor bare håndhevet på spesielle skip, og under spesielle forhold.
I 1970 var styreanordningen ferdig utformet. I en artikkel i Norges Handels og Sjøfarts-tidende skrev verftseier Arne Grønningsæter under overskriften "Robust pneumatisk lukkeanordning for klaffventiler" blant annet: "Klaffventiler i form av non-return-valves, slike som man finner på avløpsledninger fra sanitær- og bysseanlegg, eventuelt andre systemer om bord på skip, er ofte i søkelyset ved skipshavari. Årsaken er jo enkel nok .Den slags ventiler hører jo som regel til systemer med ledninger som har sitt tilløp over dekkslinjen, så lenge fartøyet er intakt. Ved havari kan de imidlertid få sitt tilløp under vannlinjen og så mange slike forbindelser som det er i et moderne skip med gode sanitæranlegg og andre avløp, kan det bety en alvorlig økning av muligheten for vanntilstrømning i et skip hvor pumpene har nok å gjøre med å holde en havariskade stangen. Slike ventiler må jo som regel fjernstyres, og er det mange av dem, helst alle på en gang. I en mindre mekanisk bedrift i min hjemby har Anton Husby klart å lage en slik ventil som er blitt godkjent av både Veritas og Skipskontrollen. Den er usedvanlig robust, og har en enkel utførelse, med adgang til å få ventilen både lukket og åpnet igjen pneumatisk, foruten at den nødvendige indikator også er pneumatisk styrt. En av fordelene ved ventilen er at de stålfjærer den er utstyrt med, er rustfrie, og for dobbelt sikkerhet anbrakt i vanntett hus. Jeg har sett en arbeidsmodell av ventilen med utstyr og må si at den virker overbevisende på meg."
Anton Husby & Sønner har nå levert slike ventiler til en svensk slepebåt og isbryter med godt resultat, og skal nå: levere slike til en større lastebåt som skal til Danmark. Det er en vare som er i ferd med å komme inn på markedet. Her må en nok regne med vansker når det skal konkurrere med store sammenslåtte konserner, men så lenge det er en vare som skal dekke delvis en ny funksjon, kan en på den annen side øyne store muligheter. "Ventilen" er patentsøkt i til sammen sju land: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Vest-Tyskland, Storbritannia og Japan.
KÅSERI
Anton Husby har også vist seg som en habil kåsør og foredragsholder.
Det han har snakket om har gjerne vært forbundet med funderinger og livsfilosofi.
Som eksempler kan vi se på to kåseri som han har holdt i NRK. Det første holdt
han i I953. Som tittel hadde han valgt: "Funderinger ved dreiebenken",
og dette kåseriet vakte mildest talt begeistring blant mange. I en avis skrev
P.N. under overskriften "Godt gjort Husby": "Aldri har vel
lørdagskåseriet i Kringkastinga hatt så stort publikum i Bolsøy og Molde som da
Anton Husby hadde sine "Funderinger ved dreiebenken ". Det er rart
med det når det er en av ens egne som er frampå. Da vil en gjerne høre om dette
kan gå godt. Mange sitter også klar til å kritisere vedkommende når "en
ganske alminnelig mann" som alle kjenner, våger seg til med noe ekstra. Men
går det som det gikk med Husby, da er det stas for alle. Hør her, vi kan det
her oppe også, på vår arbeidsplass og i vår krets. Og Husby kunne det også! Han
kåserte så lunt og koselig som om han snakket til kameratene i
"foreninga" eller "samfunnet" - enkelt og greit, med humor og
fortellerglede, men slett ikke uten brodd. Det var godt gjort Husby."
Til sitt lørdagskåseri ved årsskiftet I965-66 hadde han satt
som tittel "Funderinga attmed rettarstedet". I sin kritikk "Et
hopp inn i det nye året-" skrev Caro Olden i Dagbladet blant annet:
"Retterstedet var ikke galgebakken som man kanskje skulle ha trodd, men
det gjaldt hammer og ambolt under arbeidet med å rette en sag som har bulket
seg. Det var mye livsfilosofi forbundet med dette arbeidet, det var så mye
sunnt vett og fin vurdering av arbeidsgleden ved håndverket som lyste fram av
disse funderingene, at man fikk lyst til å rekke fram hånden til denne
arbeidsmannen med de gode tanker, og si takk-- ".
Som en kuriositet kan nevnes at Anton Husby ved en senere
anledning avla Caro Olden en visitt og gav henne det omskrevne håndtrykk.
RIMSMEDEN
Det skulle bygges en kvegvokter på Eikrem på veien til Fræna
. Ingeniørene hadde lagt fram en plan for herredsstyret i Bolsøy om at de skulle
lage vokteren av planker. Da dette skulle behandles i herredsstyret, ble det
sagt at det ikke var så heldig å bygge kvegristen av treverk, for det var så store
åpninger mellom plankene, at kyrne kunne gå seg nedi og bryte av beina. I
Amerika var det brukt jernrør, var det en rørlegger som sa. Der var det ikke
mulig for kyrne å skade seg, for de turde ikke gå bort på rørene som lå løst. Imidlertid
så erklærte ordføreren at: "her har vi en plan utarbeidd av ingeniører, og
vi har ikke annet å gjøre enn å bevilge pengene". Det ble en hel debatt om
denne kvegvokteren, og det hadde til følge at Anton Husby skrev en revyvise på
2I vers om saken. Her har det ikke lykkes å skaffe til veie hele denne
revyvisen , men I7 vers er gravet fram ad muntlig vei av "Kvegvoktar'n på
Eikremsmyra". Med denne visa var
det han startet sin rimsmedvirksomhet, hvilket han har befattet seg med en hel
del i senere år.
En annen revyvise som er tatt med her er "Istad Kraft".
Den ble skrevet på bakgrunn av strøm-mangelen som var så prekær straks etter
krigen, og skulle fremføres på en aftenunderholdning av sportsklubben
"Rival". For å få fram noe av poenget med sangen, må vel tas med at
den ble framført av en som lå i en seng med et pedaldrevet aggregat, som gav
strøm til en nattlampe. Her er også tatt med oppsangen som han skrev til den
samme revyen. En vesentlig del av Husbys sanger er skrevet til giftermål. Her
har han forsøkt å finne fram til det spøkefulle, og ellers det som kan være av
personlig interesse, i motsetning til de massefabrikerte sangene hvor den ene
er lik den andre. Viktige ingredienser, foruten rim og rytme, er ordspill og som
regel er det et slående poeng til slutt. Kanskje nettopp på grunn av det
personlige innholdet i bryllupssangene er de ikke representert her. Derimot er
her tatt med noen jubileumssanger. Sangen til "jern og metall"-foreningen
ble skrevet for over 20 år siden, men er siden blitt sunget år etter år, og når
de har hatt jubileumsfester. Sangen "Redningslaget" ble skrevet til
det lokale redningslaget, men er skrevet slik at den godt kan benyttes av andre
redningslag.
Etter en presentasjon av "Rimsmedenes Club", følger
som avslutning på oppgaven, et lite utvalg av Anton Husbys sanger på de neste
sidene.
IDÉEN TIL "RIMSMEDENES CLUB.
-Det va' en dag e' traff sorenskriver'n i Molde, og så sa'n
at e' ha' skreve en svært bra sang te sportsklubben "Rival".
"Ja, han blei i grunnen brukbar den" sa e', "men e' har oppdaga
at det e' mange som skriv på rim her i Molde. Vi skulle i grunnen ha hatt en
sammenkomst, og diskutert de herre probleman". "Ja, hvorfor ikke lage
en Rimsmedenes Club da", sa sorenskriveren.
-Så kom e' te å nevne dette for programsekretær Gressdal i NRK,
og så ville han at e' skulle samle stoff til en programpost som skulle hete
Rimsmedenes Club. Den e' no enda ikkje kommet på tråden, e' har samla en hel
del stoff, men e' savne' liksom at den yngre garde skal komme med bidrag. Det
har e' enda ikkje fått i noken utstrekning.
ET UTVALG AV ANTON HUSBYS SANGER
Kvegvoktar'n på Eikremsmyra
Ingeniøran satt på Landfast og Ly,
straks utafor Rosenes by.
Gu trøste og bære,
no krevdes det gjære,
den grinda på Eikrem ga bry.
Dem regna og tegna på spreng,
og somme fikk stolpa og streng,
men spør ka det kosta
med fleir slike posta,
det blei reint for lite med peng.
og somme fikk stolpa og streng,
men spør ka det kosta
med fleir slike posta,
det blei reint for lite med peng.
Da fikk dem en storslått ide.
Just slik var det råd få det te:
på Amerikas veier
der hadde dem greier
som tjente for gjerde og le.
Just slik var det råd få det te:
på Amerikas veier
der hadde dem greier
som tjente for gjerde og le.
Til slutt kom dem fram til en pris ,
det kosta litt meir enn en gris.
For fir honder krona
med planka og hona
og spikar og arbeid og flis.
det kosta litt meir enn en gris.
For fir honder krona
med planka og hona
og spikar og arbeid og flis.
Ordførarn fann saka så grei,
"no, kara ka har dokk å sei?
I står her med borde,
forlang berre orde,
men la det helst gå i en fei"·.
Et innlegg fra gårdbruker Krohn
slo fast at det va som ei von,
dem kunn få befatning
med skadeserstatning
om krøtera glei på ein hon.
slo fast at det va som ei von,
dem kunn få befatning
med skadeserstatning
om krøtera glei på ein hon.
Men rørlegger Aarø var grei:
"Jeg kjenner Amerikas vei·.
Har kjørt den med bil
mange hundrede mil,
men jeg har mine sterkeste tvil"·.
"At voktarn ska lagas av tre
må være en særnorsk ide.
Jeg skal her forklare
prinsippet, som bare
er enkelt og greit å f å te".
må være en særnorsk ide.
Jeg skal her forklare
prinsippet, som bare
er enkelt og greit å f å te".
"På·tvers over veien man bør
plassere ei rekke med rør.
Ei ku er forsiktig,
derfor er det viktig,
ho røre kvart rør når ho trør'."
plassere ei rekke med rør.
Ei ku er forsiktig,
derfor er det viktig,
ho røre kvart rør når ho trør'."
"Dessuten må røra ligg tett
så ingen av dyra kan dett
og bryt tå seg beine
som Wollert han meine,
men slepp med en rimelig skrekk".
så ingen av dyra kan dett
og bryt tå seg beine
som Wollert han meine,
men slepp med en rimelig skrekk".
Det blei en debatt opp og ne,
dem snakka om jarn og om tre.
Han Bjørseth fikk seie:
"Amerikas veie
bør også bli Noriges vei".
dem snakka om jarn og om tre.
Han Bjørseth fikk seie:
"Amerikas veie
bør også bli Noriges vei".
Han Kringstad blei sint der han stod,
men prøvde å ta det med ro.
"Det derre med røran
og ingeniøran,
du Iver får gi deg med no".
men prøvde å ta det med ro.
"Det derre med røran
og ingeniøran,
du Iver får gi deg med no".
"I tenkte" sa han Iver,
"Hold kjeft"
sa han Kringstad, "det er pengan det gjeldt·.
Vi har ingeniøra
og autoriteta,
ka ska vi med folkevett".
"Hold kjeft"
sa han Kringstad, "det er pengan det gjeldt·.
Vi har ingeniøra
og autoriteta,
ka ska vi med folkevett".
Så bygde dem voktarn i fjor,
tå planka og hona og bord.
Og bilan dem susa,
og krøtera snusa,
Det var som en drøm uten ord.
tå planka og hona og bord.
Og bilan dem susa,
og krøtera snusa,
Det var som en drøm uten ord.
Men rett som at allting gikk godt,
han Tautra kom kjøran så flott
til Fræna om natta,
Og hyppa og smatta
på hesten som tråva så smått.
han Tautra kom kjøran så flott
til Fræna om natta,
Og hyppa og smatta
på hesten som tråva så smått.
Da plutselig blei det en stans,
han kjørte i voktar
n med glans,
og han var aleine
og hesten braut beine,
ja det blei en underlig dans.
han kjørte i voktar
n med glans,
og han var aleine
og hesten braut beine,
ja det blei en underlig dans.
Oppsang
Melodi: l sommarens soliga dagar.
"RI V A L" hilser alle velkommen
som elven i våren og flommen.
Sitt ikke der sløv og forkommen.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
"RI V A L" hilser alle velkommen
som elven i våren og flommen.
Sitt ikke der sløv og forkommen.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
Refreng:
Kom, skynd deg fort i real sport,
du blir kan hende noe stort.
RIVAL har jenter med humør
og spreke gutter nu som før.
RIVAL hilser alle velkommen
med sangen som vi alle stemmer i.
Kom, skynd deg fort i real sport,
du blir kan hende noe stort.
RIVAL har jenter med humør
og spreke gutter nu som før.
RIVAL hilser alle velkommen
med sangen som vi alle stemmer i.
Vi sparer ei tideller møye
vi øver å strekke og bøye,
men takten og rytmen ·er nøye.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
vi øver å strekke og bøye,
men takten og rytmen ·er nøye.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
Refreng
om hjelp til å utrette mere,
vårt arbeide vil vi forsere.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
Refreng
Programmet vi her vil fremføre
er både for øye og øre
og vår melodi kan du høre.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
er både for øye og øre
og vår melodi kan du høre.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
Refreng
ISTAD KRAFT
Mel.: Hver gang skumringen stille seg senker.
Nå når lyset er slukket her hjemme
setter jeg aggregatet i sving,
og om foten får gnagsår og blemme,
så sjenerer det slett ingen ting.
Her er lys selv om alle turbina
måtte stanse av mangel på vann.
Jeg kan greie meg godt med maskina
om det aldri vil regne det grann.
Som man ser er det enkelt og billig,
alt er praktisk og riktig plassert.
Blir jeg trøtt så er kjerringa villig,
ta en tørn, om hun er disponert.
Det blir solgt en ustyrtelig masse,
Istad får generalagentur.
Vi i penger vil gå rundt og vasse,
drar rundt jorda på ferietur.
Alle må over kraftverket gremmes,
Vi fik gå her i mørke og natt.
Det er trolig bestyreren skjemmes,
kanskje var der en watt der han satt.
Uten radio, lys eller varme
kunne mange i ergrelse stor
ønske Istad med rettferdig harme
sendt avgårde dit pepperen gror.
Det er klart, blir turbinene større
og det minker med regnvær og flom,
så har Salvesen sitt på det tørre,
aller tørrest når dammen er tom.
Hans beregninger er ikke gale,
og de vil nok engang holde stikk,
det er bare det slemme, fatale,
at han regna med mer enn han fikk.
setter jeg aggregatet i sving,
og om foten får gnagsår og blemme,
så sjenerer det slett ingen ting.
Her er lys selv om alle turbina
måtte stanse av mangel på vann.
Jeg kan greie meg godt med maskina
om det aldri vil regne det grann.
Som man ser er det enkelt og billig,
alt er praktisk og riktig plassert.
Blir jeg trøtt så er kjerringa villig,
ta en tørn, om hun er disponert.
Det blir solgt en ustyrtelig masse,
Istad får generalagentur.
Vi i penger vil gå rundt og vasse,
drar rundt jorda på ferietur.
Alle må over kraftverket gremmes,
Vi fik gå her i mørke og natt.
Det er trolig bestyreren skjemmes,
kanskje var der en watt der han satt.
Uten radio, lys eller varme
kunne mange i ergrelse stor
ønske Istad med rettferdig harme
sendt avgårde dit pepperen gror.
Det er klart, blir turbinene større
og det minker med regnvær og flom,
så har Salvesen sitt på det tørre,
aller tørrest når dammen er tom.
Hans beregninger er ikke gale,
og de vil nok engang holde stikk,
det er bare det slemme, fatale,
at han regna med mer enn han fikk.
Jern og Metall
I kveld skal vi feste i "Jern og Metall",
og post nummer en er en gla liten trall.
Vi synger den alle, det gir godt humør,
det vonde og vrange vi kaster på dør.
Ja folka fra smie, fra verksted og slipp,
skal hygge seg sammen og ikke gå glipp
av mat eller drikke, av alvor og skjemt,
så Jern og Metallfesten sent skal bli glemt.
Om hverdagen titt kan bli trasig og grå,
og skatten ble mer enn du ventet å få,
sa prøv kun å sette på livet kolør:
Vi har det tross alt tryeet og godt nu mot før
Heimdal og Brunvollmotorn er og.
Glamox og Stålprodukt, kjent begge to,
skuter ved Bolsønes, store og små.
I Molde skal hjulene dreie og gå.
og post nummer en er en gla liten trall.
Vi synger den alle, det gir godt humør,
det vonde og vrange vi kaster på dør.
Ja folka fra smie, fra verksted og slipp,
skal hygge seg sammen og ikke gå glipp
av mat eller drikke, av alvor og skjemt,
så Jern og Metallfesten sent skal bli glemt.
Om hverdagen titt kan bli trasig og grå,
og skatten ble mer enn du ventet å få,
sa prøv kun å sette på livet kolør:
Vi har det tross alt tryeet og godt nu mot før
Heimdal og Brunvollmotorn er og.
Glamox og Stålprodukt, kjent begge to,
skuter ved Bolsønes, store og små.
I Molde skal hjulene dreie og gå.
Men jernfolket s kvinner som ofte og titt
må skrubbe og vaske en skitten habitt,
de synes i grunnen at vår teori
om kvinnenes frigjøring er fantasi.
For matstell og ongestell tidlig og sent
var ikke den frihet som de hadde ment.
I kveld skal vi hylde dem: Syng kamerat
om kvinnenes kjærlighet, omsorg og mat.
Og skulle det hende, en krise vi fikk,
at verden påny helt av hengslene gikk,
da gjelder det samhold og enighet sterk,
vår redning må bli et arbeidernes verk.
Maskinene trenger betjening og stell,
vårt jern og metallindustriens kartell,
av folk ved maskiner på land og i by
skal løfte vår verden i hengsler på ny.
Anton Husby
må skrubbe og vaske en skitten habitt,
de synes i grunnen at vår teori
om kvinnenes frigjøring er fantasi.
For matstell og ongestell tidlig og sent
var ikke den frihet som de hadde ment.
I kveld skal vi hylde dem: Syng kamerat
om kvinnenes kjærlighet, omsorg og mat.
Og skulle det hende, en krise vi fikk,
at verden påny helt av hengslene gikk,
da gjelder det samhold og enighet sterk,
vår redning må bli et arbeidernes verk.
Maskinene trenger betjening og stell,
vårt jern og metallindustriens kartell,
av folk ved maskiner på land og i by
skal løfte vår verden i hengsler på ny.
Anton Husby
Til Molde Guttemusikkorps 20 års jubileum.
Mel.: Sønner av Norge
Guttemusikken med horn og med trommer
taktfast i marsj gjennom gatene går.
Stolt er foreldre når guttene kommer
tjueårsfest kan de holde i år.
Tuba, trombone / hver har sin tone,
Bass, klarinett og så fløyte tilslutt.
Trommer slår takten fra sone til sone,
byen er stolt av hver spillende gutt.
taktfast i marsj gjennom gatene går.
Stolt er foreldre når guttene kommer
tjueårsfest kan de holde i år.
Tuba, trombone / hver har sin tone,
Bass, klarinett og så fløyte tilslutt.
Trommer slår takten fra sone til sone,
byen er stolt av hver spillende gutt.
Korpset ble stiftet en stund etter freden,
startkapitalen var slett ikke rar,
derfor ble utstyret heller beskeden,
horn i et antall av tretti der var.
Steriliseret /og repareret,
hvert instrument det var blankt som et speil,
guttene i uniform utstaferet
lærte å spille tross mangler og feil.
startkapitalen var slett ikke rar,
derfor ble utstyret heller beskeden,
horn i et antall av tretti der var.
Steriliseret /og repareret,
hvert instrument det var blankt som et speil,
guttene i uniform utstaferet
lærte å spille tross mangler og feil.
Når et turistskip til kaien vår klapper
hilses det ofte med festlig musikk.
Gjestene myldrer ned landgangens trapper
overbegeistret for slik vakker skikk.
Sikkert de kommer / hit neste sommer.
Samtlige melder til venner og slekt:
"Reis du til Molde, som upartisk dommer
kan vi erklære, der får du det kjekt.
hilses det ofte med festlig musikk.
Gjestene myldrer ned landgangens trapper
overbegeistret for slik vakker skikk.
Sikkert de kommer / hit neste sommer.
Samtlige melder til venner og slekt:
"Reis du til Molde, som upartisk dommer
kan vi erklære, der får du det kjekt.
Gransker vi guttemusikkens annaler,
ser vi at bak står det kvinner og menn.
Trutt de har strevet og mange betaler,
men vi vil tro de har fått litt igjen.
Den gode skikken / frem for musikken
er en parole for samfund og hjem.
Gutter skal spille i ungdomsmusikken
nu og i fremtiden Hurra for dem.
ser vi at bak står det kvinner og menn.
Trutt de har strevet og mange betaler,
men vi vil tro de har fått litt igjen.
Den gode skikken / frem for musikken
er en parole for samfund og hjem.
Gutter skal spille i ungdomsmusikken
nu og i fremtiden Hurra for dem.
Anton Husby
En hilsen til E. Birkeland A/S på 100 års dagen
Redningslaget.
Mel.: Hvor i verden du går.
Vi har stiftet vårt lag
og vi slå vil et slag
for å redde i storm og forlis.
Våre midler er små,
våre medlemmer få,
men vi hjelper da til på vårt vis.
Laget startet så flott
og det gikk ganske godt,
det var aktive kvinner og menn.
Men som tiden svant hen
ble utviklingen den:
bare aktive kvinner igjen.
Og de strikker og syr
både dokker og dyr,
noen duker med hullsøm og slikt.
Her skal lages basar
og at lodder vi tar
er en klar og selvfølgelig plikt.
På det stormfulle hav
finner sjøfolk sin grav,
men vi vet at der holdes en vakt.
Dette vakthold som vi
nå er delaktig i
skal vi vite å holde intakt.
Vi er med i en ring
hele landet omkring,
la vår flåte av skøyter i havn,
være trimmet og budd,
så i storm og i sludd:
Alltid sjøklar fra akter til stavn.
Anton Husby.
Mel.: Hvor i verden du går.
Vi har stiftet vårt lag
og vi slå vil et slag
for å redde i storm og forlis.
Våre midler er små,
våre medlemmer få,
men vi hjelper da til på vårt vis.
Laget startet så flott
og det gikk ganske godt,
det var aktive kvinner og menn.
Men som tiden svant hen
ble utviklingen den:
bare aktive kvinner igjen.
Og de strikker og syr
både dokker og dyr,
noen duker med hullsøm og slikt.
Her skal lages basar
og at lodder vi tar
er en klar og selvfølgelig plikt.
På det stormfulle hav
finner sjøfolk sin grav,
men vi vet at der holdes en vakt.
Dette vakthold som vi
nå er delaktig i
skal vi vite å holde intakt.
Vi er med i en ring
hele landet omkring,
la vår flåte av skøyter i havn,
være trimmet og budd,
så i storm og i sludd:
Alltid sjøklar fra akter til stavn.
Anton Husby.
En hilsen til E. Birkeland A/S på 100 års dagen
En hilsen til E.
Birkeland på 100 års dagen
Over tretti tusen dager
er henrunnet nu i år
siden Erik «kobberslager»
her i Molde ned seg slår.
Med kameraet på plass
fester han til platens glass
brudeferder, mann og kvinne,
barn og voksne til et minne.
På er sekel mangt forandres,
men et faktum endres ei:
fotografen ofte klandres
når vi ser vår vi ser vår kontrafei.
Birkeland forstod den kunst
rett å vinne folkets gunst.
Vi kan her til underretning
melde om solid forretning.
Eliseus ble den neste,
fotograf, kameravant,
og i dag kan Erling feste
for de hundred år som svant.
Etter krigens tunge år
foto Birkeland nu står
klar å filme fest og drama
film til livets fotorama.
Billedstoff fra Romsdals tinder
Erling Birkeland har tatt.
Farlig klatring, mangt et hinder
står det bak hans billedskatt.
Han har vist et vågemot,
stø på hånd og stø på fot.
Stundom våget mannen livet
for å sikre motivet.
Det er nesten som et under
at den lille arbeidsstokk
greier film, kopi og kunder
når de strømmer til i flokk.
Løsningen er ganske grei,
når det går slik i en fei,
ja, det høres rent ut komisk:
vi blir fremkalt elektronisk.
Fra Anton Husby
Vårsang
vi vil frem til sol og sommer,
vårens krefter i oss bor.
For en vår i tenkesettet
går vi ufortøvet inn,
Norges ungdom har forjettet
vårbruddstid i folkets sinn.
La oss unge løfte merket
i begeistret trang til dåd,
samlet kan vi greie verket,
splittet vet vi ingen råd.
Derfor ut av vinterdvalen,
vårens tid gir kraft og mot,
glad og fri som lerken, svalen,
verden ligger for vor fot.
Anton Husby