tirsdag 16. april 2013

Anton Husby. Oppfinner og versemaker. 1971.

 
 

FORORD.

Jeg har her forsøkt å presentere Anton Husby gjennom noe av det han har drevet med i løpet av et langt liv. Det ville ikke være mulig å ta med alt i denne forbindelse. Jeg har ikke tatt med hans opplevelse av krigsårene, heller er ikke hans mange tillitsverv og sosiale arbeid tatt med. Enkelte avsnitt er skrevet ned som direkte tale på dialekt. Dette er forsøkt nedtegnet så nøyaktig som mulig (bla.a. ved hjelp av båndopptaker). Til slutt er tatt med noen av Anton Husbys sanger. Det kunne kanskje vært på sin plass med en analyse av sangene, men jeg har likevel stort sett valgt å la dem tale for seg selv.


Steinar Husby.



INNHOLDSFORTEGNELSE

  • INNLEDNING
  • OPPVEKSTEN I ORKANGER
  • LÆRETIDEN I TRONDHEIM
  • DEN FØRSTE OPPFINNELSE
  • SAMARBEID MED ALEXANDER ZARIN
  • HIPPOS FLYTENDE FISKELIM
  • UTNYTTELSE AV HAVETS KREFTER
  • EGET VERKSTED
  • PNEUMATISK FJERNBETJENING AV VENTILER
  • KÅSERI
  • RIMSMEDEN
  • ET UTVALG AV ANTON HUSBYS SANGER


INNLEDNING


"Oppfinner og rimsmed, før møtet med Anton Husby hadde vi forestillinger om en stor mann i et lite verksted. I virkeligheten fant vi en liten mann i et stort verksted, -en vennligsinnet diktersjel omgitt av autogenflammer og slipemaskiner'. En mann som snakker om kulelager og drums som en annen snakker om sin første kjærlighet. Vi møtte smedens trauste livsvisdom - og den enkle glede over dagliglivets små oppmerksomheter." Slik beskrev "kisko" møtet med Anton Husby i et lørdagsintervju i Romsdals Budstikke i mai 1970. Anton Husby er i skrivende stund en mann på snart 78 år. Han er fortsatt i full aktivitet i verkstedet, og i fritiden er han "rimsmed".  Han får stadige forespørsler om sanger og han trives med å skrive. Det lange og strevsomme livet til tross - man aner den ungdommelige forundring og evnen til å gledes over livet. Det er ikke det store og kompliserte som preger ideene hos Anton Husby. Snarere er det evnen til å se det store i det enkle. Detaljene som er så avgjørende for helheten, det lille poenget som er så slående. Slik er det også med hans versekunst eller diktning - en blir fristet til å bruke et slikt uttrykk når en sammenligner hans sanger med alt det masseproduserte og upersonlige som blir sunget ved forskjellige anledninger.



(Klikk på bildene)
 

OPPVEKSTEN I ORKANGER


Anton Husby ble født i 1893 i huset til stortingsmann Volden på det nåværende Orkanger. Stedet hette den gang Orkdalsøren, senere ble en del av stedet døpt til Thamshavn etter det firmaet som hadde det største industrianlegget der. Selve stedet heter nå Orkanger og ligger der hvor elva Orkla munner ut i Trondheimsfjorden. Omkring 1860 ble det dannet et sagbruk på stedet, og ved århundreskiftet gikk driften på sagbruket dag og natt. I 1910 hadde bedriften ca. 300 ansatte som arbeidde på akkord som ble fastsatt ved hvert årsskifte. Det er naturlig at på et lite sted som Thamshavn hadde denne bedriften nesten alt å si for befolkningen der.

Anton Husby er sønn av Even Husby, som var formann ved sagbruket, og Guro Husby, som var lærerinne. Han lærte å lese hjemme og begynte faktisk på skolen i tredje klasse. Skolen var den gang nokså tidsmessig. Det var sjudelt folkeskole.

Som trettenåring begynte han å arbeide i firmaet M. Thams på materialtomta med å stable tønnestaver. Lønna var da ti øre for timen og de arbeidde i tolv timer per dag. Arbeidet begynte klokka seks om morgenen, gikk så frem til klokka halv ni da det var frokostpause, så fortsatte det til tolv da det var middagspause, ved halv firetiden var det ettermiddagskaffe og klokka seks ettermiddag var arbeidsdagen slutt. Etter å ha stablet tønnestaver en sommer, ble han forfremmet, og fikk tolv øre timen for å kaste avkapp opp i ei vogn fra stavskjæreriet. Senere kom han inn på maskin-snekkeriet hvor hans far var formann og han ble der i fire år.

I 1913 snakket direktør Thams frampå om at han hadde planer om å forlate landet med bedriften. Dette kom han da også til å realisere i 1913. Han begrunnet sin beslutning med at det ble vanskelig å drive sagbruk på samme måte som før. Det ble dannet fagforeninger, og ellers var det en urolig tid, så han besluttet å pakke kufferten sin og reiste da til Paris og senere til Mosambique hvor han ble bestyrer av fyrsten av Monacos store eiendommer der. Nedleggelsen av sagbruket i Thamshavn viste seg å bli litt av en ulykke for stedet da de som var ansatt ved bedriften stod i et avhengighetsforhold til den. Mange hadde blant annet fått materialer på borg slik at de kunne bygge hus på stedet. De fleste hadde bare lært den vanlige rutinen på sagbruket og kunne ikke noe annet fag. Noen flyttet ut fra stedet til Steinkjer og andre steder der det var sagbruk. Det ble likevel mye lediggang på Thamshavn og det førte med seg en svært dårlig økonomi for mange. Senere ble en del beskjeftiget i Orkla Gruber og Thamshavnbanen som ble bygd for å transportere kis fra Orkla Gruber. Da var den verste krisen over på hjemstedet Thamshavn.
 
 

LÆRETIDEN I TRONDHEIM

 

I 1910 dro Anton Husby til Trondheim for å gå i lære ved Ørens Mekaniske Verksted og for å begynne ved Trondheims Tekniske Aftenskole. Da var forholdet det at den som kom fra landdistrikt fikk ikke begynne i første klasse ved skolen, men måtte først gjennomgå en forberedelsesklasse. For hans vedkommende kom dette til å bety at han nærmest kastet bort to år. Han begynte i forberedelses-klassen i 1910 og etter et halvt års tid ble han sykemeldt og fikk ikke fullføre det andre halvåret i forberedelsesklassen. Ved nyttår måtte han så begynne på igjen der han slapp året i før. Da han hadde passert denne klassen, kom det en forordning om at den som kom fra landdistrikt skulle få avlegge en prøve og så gå direkte inn i første klasse. Det var faren, Even Husby, som fikk ordnet avtale med direktøren for verkstedet slik at han fikk gå i lære med en lønn på atten øre timen, mot en vanlig læreguttkontrakt som den gang lød på åtte til ti øre timen. Dette var ikke mye å livberge seg på, men en måtte ofre noe for å skaffe seg opplæring. Ukelønna på verkstedet ble 10 kroner og 25 øre; av disse pengene betalte de 24 øre per uke til en privat sykekasse. Hos en eldre enke bodde han for 10 kroner uka og fikk da kost og losji. Når kost og losji og sykekasse var betalt, var det 1 øre igjen til å gå på kino for.

-No va' det slik at når vi va' på sagbruket så brukte vi å ha maten vår i sånne blikkeske' som va' forma som ei kakskive, som vi sa. Detta brukte dæm ikkje på verkstedet selvfølgelig. Der brukte dæm matposa der, og når det kom noken med noka anna skikk, så tåltes det ikkje. Og e' opplevde det første dagen, at når e' skull' gå heim om kvelden og e' skull' ta mateska, så va' ho selvfølgelig spikra fast te benken. Så måtte e ' gå over te matpose e' åsså. -Det va' en skikk, eller uskikk kan en vel sei', at når noken b'ynte der så ville disse gammelkaran ' at'n skull' krympe plassen, som det hette. Og det bestod i at'n skull' spandere femognitti øre te ei flaske akkevitt. Det va' no litt av et problem for me' detta der, men når e' veidde att og fram, hvis e' ikkje gjor' det, så kankje fekk e' ikkje den rettleiinga som e' hadde behov for. -Så derfor så ga e' gamlekaran' der femognitti øre, og så gikk dæm opp i gata ovenfor og kjøpte se' ei flaske akkevitt som dæm konsumerte. Og sia så va' det ikkje noka trouble for mitt vedkommende med hensyn te rettleiing om verktøy og arbeidsmåta.

Læretiden ved Ørens Mekaniske Verksted varte i fire år og om kvelden var den tekniske aftenskolen det faste programmet. Men til tross for det fikk han så mye tid til overs at han kunne være med på andre ting. Blant annet så var han ganske flittig til å gå på biblioteket og låne bøker. Han leste nesten alt han kom over. Til å begynne med var det mye skjønnlitteratur som ble lest, især Jack London ble han svært interessert i. Lysten til å følge med i andres tankegang var stor og han lånte bøker om filosofi. Immanuel Kant og Friedrich Nietzsche var han særlig opptatt av. Det var en stor tilfredsstillelse å få klarhet i deres ideer og filosofiske systemer. Denne "lesetida" i Trondheim har nok hatt sitt å si for ham senere i livet, da han har fått en evne til å uttrykke seg skriftlig. Dette har skjedd kanskje først og fremst gjennom en stor samling sanger. Foruten lesningen, var det også andre sysler som ble drevet i Trondheim. Han var aktivt med i det politiske liv i fagbevegelsen, i motsetning til hans far som var høyremann.

Han gikk til og med et kurs i esperanto, og den siste vinteren han var i Trondheim gikk han på "Studentenes Friundervisning" og lærte engelsk. Ved den tekniske aftenskolen hadde han en svært flink lærer i maskintegning og fysikk, ingeniør Bassøe ved vannkraftlaboratoriet ved NTH. Han kom ofte i diskusjon med elevene og han mente blant annet at alt lå så godt til rette for den som ønsket å bli sivilingeniør. Dette var rundt 1913, da Thamshavn var midt oppe i en krise på grunn av nedleggelsen av sagbruket. Anton Husby tillot seg derfor å opponere mot ingeniør Bassøe og mente at det var umulig for andre enn de som hadde foreldre med nok penger å ta av. Til det svarte han: "Hvis du, Husby, bestemmer deg for å bli høyskoleingeniør, så er du ingeniør om seks år. "Men det mente han selv at han hadde ingen økonomisk mulighet for. Da han var ferdig ved Trondheims Tekniske Aftenskole, søkte han på en jobb ved Thamshavnbanen som dreier. Han fikk jobben og flyttet til Orkanger, men var der kun ett år. Dette året stod han for det meste og dreide jernbanevognhjul og var delvis med og monterte lokomotiv og vogner. Dette arbeidet syntes han var ensformig og han så ingen fremtid i denne virksomheten. Det var ikke hva man kunne og ville der, det viktigste var at man var tilstede, og det lå ikke riktig for han.


DEN FØRSTE OPPFINNELSE

I 1916 fikk han vite at det var en ledig stilling i Ålesund på et motorverksted og da sluttet han ved Thamshavnbanen.  Han dro så til Ålesund og begynte å arbeide i et verksted i Skarbøvika. Mens han var i Ålesund, giftet han seg med Nancy f. Hessen og de stiftet familie der. Det ble en barnerik familie med tilsammen ti barn, fem gutter og fem piker. To av mistet de tidlig på grunn av ulykker. I Ålesund kom Anton Husby i nær kontakt med fiskeri, og da kom han til å eksperimentere en del for å skape et transportredskap for sildetønner. Det var nokså primitivt den gangen. Det fantes ikke gaffel-trucks eller lignende. Han kom fram til et redskap for transport av tønner i liggende stilling, i stedet for som før at de ble rullet. Da viste det seg at når det var godt underlag, kai eller lignende, så kunne en mann arbeide dobbelt så fort med dette redskapet som når han gikk og rullet tønnene. Han tok med seg dette redskapet og reiste sørover til Måløy, Florø, Bergen, Stavanger og Haugesund. I Haugesund var det en formann på ei brygge som fikk se denne tralla, og han sa at dette redskapet hadde de egentlig ikke bruk for, men dersom han fikk·. ei tralle som en mann kunne betjene fullstendig alene, så hadde de bruk for den. Det hadde nemlig vært nødvendig med to mann til å ta tønna av og på tralla for liggende tønner.

Anton Husby reiste så hjem til Ålesund og brukte åtte dager til å fundere frem og tilbake på denne tralla. Da hadde han idéen klar, og resultatet ble ei ny tralle beregnet på stående tønner. Han søkte naturligvis om patent og fikk det i 1922. Det ble etter hvert spørsmål etter denne tralla, men det tok faktisk tjue år før den ble innarbeidd og i bruk over alt. Da var patentet gått ut, og flere tok denne tralla opp i sin produksjon. Likevel fikk han selv levert atskillige hundre slike traller. Man vet positivt at disse trallene er i bruk enda, blant annet på Island er det mange av dem.

 -Men det va' en liten episode i forbindelse med den der reisa te Haugesund. E' kom inn på et mekanisk verksted der og skull' få gjort en liten forandring på den tralla. Og mens dæm utførte dessa forandringan',  så står e' og ser me' om i verkstedet, og står bortmed en vegg og ser på ei stor skive med en masse lodd på. Og så kjem verkstedeigar'n bort te me' og så si'n det at "Det der kan du vel ikkje si ka det e' for noke , " sa'n. "Joda", sa e' "det der ska' e' si ka det e', det e' en mann som har prøvd å lage ei evighetsmaskine, men han har ikkje greidd det'!  -"Ja kor kan du vite det" sa'n. -"Jau for far min prøvde det samme, men på en atskillig enklare måte."  Jau men det her va' en handelsreisende som ha' spandert over tre tusen kroner bare i kulelager for å få det her te å gå, men han kom no fram te et dødpunkt han åsså sa'n.

 Demonstrasjon av en tønnetralle.

 


SAMARBEID MED ALEXANDER ZARIN

Mens Anton Husby bodde i Ålesund, oppstod det en krise i 1925. Alle verkstedarbeiderne ble gående ledige. I denne tida ble han kjent med en Alexander Zarin som opprinnelig kom fra Riga i Latvia. Han hadde ideen til en innretning til å åpne og lukke sildehover ved hjelp av ei snor . Det som var det revolusjonerende ved denne innretningen, var at man med samme snor kunne både åpne og lukke hoven. Dersom hoven var tom for sild, var det umulig å åpne den, men kom det noen kilo med sild opp i den, så åpnet den seg når man drog i snora. Husby laget de endelige tegningene og så fikk de innvilget en søknad om patentbeskyttelse.  Dette låsearrangementet ble en hel artikkel, og de kom i gang med å produsere. Så gikk det ikke bedre til enn at han, Zarin, fikk flere patentinngrep. Ved det første patentinngrepet ble Zarin tilkjent erstatning, men da det oppstod flere kopier av patentet, hadde han ikke råd til mer sakførerhjelp, så da lot han det bare være.

Da både Husby og Zarin ble arbeidsledige så de seg om etter noe å lage. Det første de begynte å lage var ei eksenterpumpe etter amerikansk mønster. Denne gangen var det altså ikke snakk om en ny oppfinnelse, men noe å gjøre for ikke å gå ledige i kriseåra. Det var ei handdrevet pumpe som man kunne sprøyte vann over et hustak med. Det merkelige med denne pumpa var at den gav ideen til den mannen som senere startet fabrikken Hydraulic som er en av de største bedriftene på Sunnmøre, og som fikk utnevnelsen "Årets bedrift 1970". (Dermed skal det ikke være sagt at de kopierte Husby og Zarins eksenterpumpe.)
Nå gikk det slik at "de to oppfinnere" ble gående ledig og ble faktisk tvunget til å finne på nye måter å tjene penger på. Det nye foretagende gikk ut på å sende levende krabbe til Oslo fra Ålesund. De fikk seksti øre stykket for krabbene, og det så ut til å bli en bra forretning. Men så sendte de en kasse krabbe med det resultat at en stor del av krabbene var døde da de kom frem til Oslo. For de døde krabbene fikk de bare tjue øre stykket. Så begynte de å spekulere på hva de skulle gjøre for å holde krabbene levende under transporten. Snart hadde de løsningen: De ville transportere krabbene i sjøvann, og holde vannet friskt ved hjelp av oksygentilførsel. Apparatet som krabbene skulle fraktes i måtte bestå av: En "drums" full av sjøvann, ei surstofflaske med en slange som gikk ned i bunnen av "drumsen" til en spiral med en masse huller slik at oksygenet ble tilført vannet.
Nå fikk de tak i hundre krabber og surret klørne med streng og la dem ned i jernfatet med så mye vann at det gikk over de øverste. Kranen på surstofflaska ble da åpnet så vidt, slik at det kom en svak strøm av surstoff til vannet. Da gikk de og holdt vakt over dette i fem døgn, og da det var gått fem døgn, tømte de fatet og det viste seg at bare en krabbe var død. (Det kunne like gjerne være av mangel på næring.) Gleden var naturligvis stor, de fortsatte det samme eksperimentet med forskjellige fiskeslag og det gav samme resultat. Da sendte de bud på fiskeriinspektør Otterlei og han kom ut for å se på det nye foretagende. Han mente at dette var en alle tiders god ide og sa at dette måtte de fortsette med. Han pekte på at i Oslo var det ikke mulig for en brønnbåt å ligge mer enn fem timer ved kaia før den måtte ut i fjorden, da vannet inne på havna ikke var brukbart for fisken. Denne ideen som så ut til å åpne store perspektiver strandet på grunn av for dårlig økonomi. De hadde ikke råd til å lage noen forsendelse, heller ikke til å reise ned til Oslo for å påse at alt gikk som det skulle. Derfor ble krabbe- og fisketransporten simpelt hen lagt til side. Et år senere, i 1929, stod det i avisene om en mann i Trondheim som hadde begynt å sende levende fisk med jernbanen, og at han tilsatte vannet, som fisken ble fraktet i, noe hvitt pulver for å holde det friskt.

- Da e' kom te Molde i 1930 så traff e' fiskeriinspektør Otterlei ute i Myrabakken, og så hilse' e' no og spør om han kjenne' me' igjen. "Joda e' kjenne da dokker igjen'' sa'n. "Ja no må du si me' Otterlei, ka e' det for slags pulver han bruke han der mannen oppi Trondheim som sende fisk med jernbanen?" sa e'. Og da flira 'n Otterlei og så sa 'n det:" Nei han har ikkje noko pulver, han har stole dokkers patent han. Da e' så han kom bærende på to små surstofflaske’, ei under kvar arm, så tenkte' no på dokker med en gang," sa'n.  " Ja, ja" sa e' "vi hadde ikkje råd te’ å forfølge saken vi" sa e'.
 

HIPPOS FLYTENDE FISKELIM

I 1929 dro Anton Husby til Averøya på Nordmøre. Der drev han og monterte et sildoljeanlegg for en fabrikk. Ved denne fabrikken var det også en avdeling som laget fiskelim, og han kom litt inn i fremstillingen av det. Det han ikke var informert om, var konserveringsmidlet som ble tilsatt limet. Da fabrikkeieren skjønte at han var kommet så godt inn i produksjonen av fiskelim, kom han med en kontrakt som gikk ut på at Husby aldri skulle begynne å lage fiskelim. Noe slikt kunne han ikke skrive under på, og resultatet ble at han mistet jobben på dagen. Så lånte han seg en færing og rodde til Kristiansund. Derfra ringte han til Molde og fikk arbeid på Gideon Motorfabrikk. Da han kom til Molde, ble det etter noen år arbeidskrise der også.
  
I 1935 var det ikke arbeid å oppdrive i faget. Da så han en mulighet i å lage fiskelim og fikk da en del hjelp, så han kunne kjøpe en liten dampkjele og en del utstyr. Han fikk leie lokale i "Solemdalgården" der hvor Moldeelva renner ut. Med bistand fra apoteker Amdam fant han frem til et konserveringsmiddel som viste seg å være meget brukbart. Han kunne da fremstille limet: Råstoffet som var fiskeskinn gikk først gjennom en blekeprosess, der det ble bleket ved hjelp av svovelrøyk. Så ble det kokt ut i vann til en fin oppløsning. Faste partikler ble filtrert og sentrifugert bort fra oppløsningen. Den ble så kokt og inndampet slik at det fikk en riktig konsistens. Til slutt ble det tilsatt et konserveringsmiddel som forblir en produksjonshemmelighet. Limet viste seg å være førsteklasses. På en eller annen måte kom Anton Husby i forbindelse med et firma i London som het Riezer & Co. Og han skrev og spurte om de var interessert i å kjøpe fiskelim. Da sendte London-firmaet to prøver på glass av lim som de hadde. Det ene var en svært klebrig substans, men luktet ille. Det andre var en slags sukkeroppløsning. Så spurte de om han kunne tilby et lim som hadde de gode egenskaper med hensyn til lukt hos "sukkeroppløsningen", men som var like klebrig som det andre. Han sendte over en prøve av det limet han selv nettopp hadde fremstilt. Dermed fikk han brev tilbake om at limet var helt tilfredsstillende. Limet skulle de bruke fremstilling av etiketter og de kunne tenke seg å kjøpe 6 tonn om gangen. Med det utstyr han da hadde, kunne det maksimalt produseres 25 kg per dag, og det var derfor ikke noen mening i å reflektere over ordrer der det var snakk om flere tonn.
Han gikk da over til å tappe lim på tuber sammen med to sønner: Arnt og Helge, som da var i konfirmasjonsalderen. Det ble da også produsert atskillige tusen tuber "Hippos" fiskelim. Navnet ble utledet av det greske ordet hippokampos som betyr havhest. Som provisjon på denne artikkelen krevde salgsfirmaet 60 %. Da ble det lite igjen på produsenten og det lønte seg ikke å holde produksjonen gående i lengden. -Men tredve år senere, det e' vel ikkje mer enn tre år siden, så traff e' konsul Jonas Lie på gata i Molde, og han har e' no brukt å prate med av og te, og så si 'n det at: "Det e' et svært godt lim du laga," sa 'n,  "Ja lim," sa e', "e' har ikkje laga lim på over tredve år e' sa e'. "Ja men e' kjøpte en tube på Åndalsnes i går," sa 'n "og det e' aldeles utmerket".  "Så det viste altså at konserveringsmidlet va' meget brukbart".





Hippos fiskelim emballasje.


UTNYTTELSE AV HAVETS KREFTER

I 1936 var Anton Husby ute i Bjørnsund for å utføre et arbeid der. Om søndagene var det ikke så mye å ta seg til, men når det var godt vær, kunne han sitte ute på bergrabbene og se ut over havet. I Nordre Bjørnsund er øya delt i to av en kløft slik at sjøen vasker ut og inn og minner om en kraftig pumpe. Han ble svært fasinert av den voldsomme bevegelsen i sjøen. Selv om det var vindstille, så var det alltid bevegelse i sjøen. Så begynte han å spekulere. Han kom til at det her var en naturkraft som måtte kunne brukes til noe nyttig. Hvis han kunne komme frem til en innretning som nyttiggjorde seg denne bevegelsen, så var en stor del av oppgaven løst, men ikke alt. Det han i første rekke kom til å konsentrere seg om, var magasineringen av energien, hvilket var en forutsetning for at det skulle kunne komme til praktisk nyttet. Når det var stille, så måtte man kunne tappe energi fra et magasin. Til dette ville han bruke det samme prinsippet som ved "dykkerklokka" eller "primuslampa". Det skulle med andre ord dreie seg om trykkluft. I korthet går det ut på at man presser luft ned i en beholder med åpning på undersiden og ventil på oversiden hvor det skal tappes luft. Åpningen på undersiden må være tilsluttet et væsketrykk, for eksempel ved å senke den ned i vann. Tapper man da luft av beholderen, presser væska etter og fyller rommet.
Husby tenkte seg da en tunnel ned gjennom fjellet ca. 400 m under havflata og dermed åpning mot havet. Til dette fant han at en rekke nedlagte grubeganger ville egne seg. Han tegnet snart ned en skisse av dette prosjektet og sendte det, pluss beskrivelser av anlegget til professor Sundby ved vannkraftlaboratoriet ved NTH. Han fikk snart et brev fra Sundby hvor han uttalte seg meget positivt og sa at teknisk sett var det ingen ting i veien for å bygge et slikt arrangement. Etter dette satte Husby i gang med å regne ut de dimensjoner som var nødvendige for å bygge et slikt kraftverk. Når dette var gjort, samlet han opplysninger om lengdene på de pausene som kunne være i bevegelsene i sjøen. På den måten ville han skaffe seg en oversikt over tilgangen på drivkraft. De gunstigste stedene langs norskekysten var Furuholmen fyr på Finnmarkskysten og Ona fyr i Møre og Romsdal. Anton Husby lanserte også ideen overfor overingeniøren ved Kraftforsyningen i Møre og Romsdal og viste til den positive reaksjonen han hadde fått fra NTH, men han interesserte seg visst ikke for det. Dette var naturligvis meget beklagelig for når det ble snakket om øket kraftutbygging, så var dett e et felt som enda ikke var tatt i betraktning. I mot setning til mange andre energikilder, er dette en kilde som er natur- og miljøvennlig, og skulle derfor bli enda mer aktuell ettersom tida gikk. Det er heller ikke til å komme bort fra at her har vi en kraftkilde som er nesten ubegrenset dersom vi bare prøver å temme bevegelsene i havet.
Etter krigen fikk Husby greie på at i Malm Gruber i Nord-Trøndelag hadde de bygd seg et "trykkluftmagasin" akkurat etter det prinsippet som han selv hadde lansert overfor professor Sundby og overingeniør Helldal. Senere fikk han også vite at Rødsand Gruber i Romsdal hadde bygd et magasin etter nøyaktig samme prinsipp.


EGET VERKSTED

Vinteren 1954 dro Husby til Sverige for å lære seg et helt nytt fag. Det skjer ikke hver dag at en mann på 60 år bryter med det yrket han har hatt i 40 år, sier opp en god stilling og setter seg på skolebenken for så å starte en ny bedrift presentert som den første i sitt slag i fylket. Den nye virksomheten var reparasjon av sagblad. Tidligere var man blitt henvist til Østlandet for å få utført slike reparasjoner og mange gikk til innkjøp av nye sagblad straks bladene fikk en skavank. Husby så et udekket behov her i fylket når det gjaldt sagbladreparasjoner og besluttet derfor å gå inn for faget. Undervisningen fikk han ved en sagbladfabrikk i Iggesund og under sitt Sverigesopphold skrev han 5 reisebrev hvor han gav en fyldig beskrivelse av forholdene der borte.
På grunn av en viss erfaring fra arbeid i Orkanger før 1910, nøyde han seg med halve kurstiden i Iggesund vendte så tilbake til Molde der han startet sin bedrift under navnet Anton Husby & Co. Det var til å begynne med meningen å drive utelukkende med sagbladreparasjoner, men snart kom det andre ting inn i bildet. Etter et års tid fikk han i oppdrag å utarbeide en harpun for småkvalen. Det var den kjente kvalfangeren Lars Oterhals som bad han om å forsøke. Husby gikk i gang med oppgaven og skapte en harpun som ble en god salgsvare. Senere, omkring 1960, gikk det tilbake med både kvalfangst og etterspørselen etter harpuner. I sin "portrombedrift" laget han ellers tønnetraller, skolepulter, stormklaffventiler, gripesakser og til dels maskinene som fabrikkerte disse. Han holdt da til i et lite lokale ved siden av Heimdal motorfabrikk og da var det at "spilloppen" så dagens lys. Det velklingende navnet hadde ingen ting med vers og viser å gjøre. I virkeligheten var det et båtspill.


Etter hvert kom sønnene Helge og Nils Husby med i verkstedet og sammen utarbeidet de en "anordning" for låsing og utløsing av snurpenot. Denne innretningen viste seg å fungere meget tilfredsstillende og de søkte om patentbeskyttelse for den. Det tok et år før de fikk patent i 1960. Mekanismen minner noe om en paraply som kan slås ned, og hensikten med oppfinnelsen var å kunne oppnå en rask og effektiv utsetting av noten(også betegnet som synkenot). Anton Husby & Co ble avviklet i 1959 og Anton Husby gikk sammen med sine to sønner i et nytt firma som ble kalt Anton Husby & Sønner. Dette firmaet fikk leie en kommunal brakke i Julsundvegen 34, da det startet 1. januar 1960.
Som startkapital fikk de fra Distriktenes Utbyggingsfond garanti for et lån på 15 000 kr, og Molde Kommunes garanti for et lån av samme størrelse. I tillegg kom et privat innskudd på 20 000 kr av Helge Husby, slik at startkapitalen for det nye firmaet lød på 50 000 kr. Av disse pengene gikk ca. 40 000 kr til innkjøp av maskiner som var brukte: dreiebenk, sveise-apparater, boremaskiner, håndverktøy etc. og en del kontorutstyr. Det ble samtidig nødvendig å ansette to mann i verkstedet, slik at de kom til å sysselsette 5 mann i starten.
Foruten at bedriften begynte å produsere Anton Husbys patenter, var en stor del av produksjonen anbudsarbeid som for eksempel stålkonstruksjoner til bygg. Som eksempel kan nevnes Godsstasjonen på Åndalsnes, hvor det gikk med hele 50 tonn stål. I 1961 konstruerte de en ny tralle som minner om den som Husby fikk patent på i I922. Den nye trallen skulle brukes til å heve og transportere "drums", åpne og i vertikal stilling, og måtte derfor utstyres med en spesiell mekanisme. Dette løste de på en sinnrik måte, og på denne trallen fikk de patent i 1961. I dag produseres denne trallen på lisens i England av firmaet Slingsby i London.
En konstruksjon som viste seg å bli litt av en suksess var "stolpereiseren". Den er illustrert på neste side. Foruten til reising av kraftlinjer, har den med fordel blitt brukt til bygningsarbeid, og ved felling av store trær. I dag brukes den over hele landet, til og med på Svalbard. Det har også vært på tale med eksport til Australia.
Det viste seg snart at plassen ble for liten i den kommunale brakken ved Julsundvegen. Allerede i 1964 begynte de å se seg om etter nye lokaler, og løsningen ble tomtekjøp på Årø, og bygging ble igangsatt i 1967. Det nye anlegget ble planlagt og tegnet av ingeniør Fr. Heggertveit som senere har vært tilknyttet firmaet som konsulent.
Siden firmaet kom inn i de nye lokalene har det hatt en allsidig produksjon. Blant annet har det laget hydrauliske båtkraner (en av disse til Redningsselskapets nye flaggskip: "Sjøfareren".) Ellers har det vært en god del stålkonstruksjoner til bygg og anlegg. En kan her nevne skitrekk som et eksempel. Det mest avanserte produkt som firmaet har levert er vel en plast-støpemaskin som fjernstyres fra en kontroll-pult. I dag beskjeftiger firmaet 12 mann, oppdragene øker, og i skrivende stund averteres det etter flere medarbeidere, med sikte på å komme opp i en arbeidsstokk på 20 mann.

 

Over: Stolpereiserutstyr til Linjebygging.
Under: Skolepulter produsert i lokalene øst for gamle Heimdal Motor.

 Over: Produksjonsanlegg for Sundolitt/isopor leveringsklart i verkstedet på Årø.

 
 

PNEUMATISK FJERNBETJENING AV VENTILER .

 
Da "lastelinjekonvensjonen" av 1966 ble satt i verk, så inneholdt den bestemmelser om at blant annet bunnventiler på skip skulle kunne betjenes fra dekk. Umiddelbart før den trådte i kraft, fikk Anton Husby & Sønner en henvendelse fra Akers Mekaniske med forespørsel om de kunne uteksperimentere en pneumatisk (d.v.s. ved hjelp av trykkluft) innretning for fjernstyring av klaffventiler, idet man regnet med at alle skip ville måtte utstyres med slike . Imidlertid viste det seg at Det Norske Veritas tolket bestemmelsene på en mer liberal måte enn hva skipsverftene hadde regnet med. Kravet om fjernbetjening av ventiler ble derfor bare håndhevet på spesielle skip, og under spesielle forhold.

 
I 1970 var styreanordningen ferdig utformet. I en artikkel i Norges Handels og Sjøfarts-tidende skrev verftseier Arne Grønningsæter under overskriften "Robust pneumatisk lukkeanordning for klaffventiler" blant annet: "Klaffventiler i form av non-return-valves, slike som man finner på avløpsledninger fra sanitær- og bysseanlegg, eventuelt andre systemer om bord på skip, er ofte i søkelyset ved skipshavari. Årsaken er jo enkel nok .Den slags ventiler hører jo som regel til systemer med ledninger som har sitt tilløp over dekkslinjen, så lenge fartøyet er intakt. Ved havari kan de imidlertid få sitt tilløp under vannlinjen og så mange slike forbindelser som det er i et moderne skip med gode sanitæranlegg og andre avløp, kan det bety en alvorlig økning av muligheten for vanntilstrømning i et skip hvor pumpene har nok å gjøre med å holde en havariskade stangen. Slike ventiler må jo som regel fjernstyres, og er det mange av dem, helst alle på en gang. I en mindre mekanisk bedrift i min hjemby har Anton Husby klart å lage en slik ventil som er blitt godkjent av både Veritas og Skipskontrollen. Den er usedvanlig robust, og har en enkel utførelse, med adgang til å få ventilen både lukket og åpnet igjen pneumatisk, foruten at den nødvendige indikator også er pneumatisk styrt. En av fordelene ved ventilen er at de stålfjærer den er utstyrt med, er rustfrie, og for dobbelt sikkerhet anbrakt i vanntett hus. Jeg har sett en arbeidsmodell av ventilen med utstyr og må si at den virker overbevisende på meg."

 
Anton Husby & Sønner har nå levert slike ventiler til en svensk slepebåt og isbryter med godt resultat, og skal nå: levere slike til en større lastebåt som skal til Danmark. Det er en vare som er i ferd med å komme inn på markedet. Her må en nok regne med vansker når det skal konkurrere med store sammenslåtte konserner, men så lenge det er en vare som skal dekke delvis en ny funksjon, kan en på den annen side øyne store muligheter. "Ventilen" er patentsøkt i til sammen sju land: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Vest-Tyskland, Storbritannia og Japan.
 







KÅSERI

Anton Husby har også vist seg som en habil kåsør og foredragsholder. Det han har snakket om har gjerne vært forbundet med funderinger og livsfilosofi. Som eksempler kan vi se på to kåseri som han har holdt i NRK. Det første holdt han i I953. Som tittel hadde han valgt: "Funderinger ved dreiebenken", og dette kåseriet vakte mildest talt begeistring blant mange. I en avis skrev P.N. under overskriften "Godt gjort Husby": "Aldri har vel lørdagskåseriet i Kringkastinga hatt så stort publikum i Bolsøy og Molde som da Anton Husby hadde sine "Funderinger ved dreiebenken ". Det er rart med det når det er en av ens egne som er frampå. Da vil en gjerne høre om dette kan gå godt. Mange sitter også klar til å kritisere vedkommende når "en ganske alminnelig mann" som alle kjenner, våger seg til med noe ekstra. Men går det som det gikk med Husby, da er det stas for alle. Hør her, vi kan det her oppe også, på vår arbeidsplass og i vår krets. Og Husby kunne det også! Han kåserte så lunt og koselig som om han snakket til kameratene i "foreninga" eller "samfunnet" - enkelt og greit, med humor og fortellerglede, men slett ikke uten brodd. Det var godt gjort Husby."

Til sitt lørdagskåseri ved årsskiftet I965-66 hadde han satt som tittel "Funderinga attmed rettarstedet". I sin kritikk "Et hopp inn i det nye året-" skrev Caro Olden i Dagbladet blant annet: "Retterstedet var ikke galgebakken som man kanskje skulle ha trodd, men det gjaldt hammer og ambolt under arbeidet med å rette en sag som har bulket seg. Det var mye livsfilosofi forbundet med dette arbeidet, det var så mye sunnt vett og fin vurdering av arbeidsgleden ved håndverket som lyste fram av disse funderingene, at man fikk lyst til å rekke fram hånden til denne arbeidsmannen med de gode tanker, og si takk-- ".
Som en kuriositet kan nevnes at Anton Husby ved en senere anledning avla Caro Olden en visitt og gav henne det omskrevne håndtrykk.
 

RIMSMEDEN

Det skulle bygges en kvegvokter på Eikrem på veien til Fræna . Ingeniørene hadde lagt fram en plan for herredsstyret i Bolsøy om at de skulle lage vokteren av planker. Da dette skulle behandles i herredsstyret, ble det sagt at det ikke var så heldig å bygge kvegristen av treverk, for det var så store åpninger mellom plankene, at kyrne kunne gå seg nedi og bryte av beina. I Amerika var det brukt jernrør, var det en rørlegger som sa. Der var det ikke mulig for kyrne å skade seg, for de turde ikke gå bort på rørene som lå løst. Imidlertid så erklærte ordføreren at: "her har vi en plan utarbeidd av ingeniører, og vi har ikke annet å gjøre enn å bevilge pengene". Det ble en hel debatt om denne kvegvokteren, og det hadde til følge at Anton Husby skrev en revyvise på 2I vers om saken. Her har det ikke lykkes å skaffe til veie hele denne revyvisen , men I7 vers er gravet fram ad muntlig vei av "Kvegvoktar'n på Eikremsmyra".  Med denne visa var det han startet sin rimsmedvirksomhet, hvilket han har befattet seg med en hel del i senere år.
En annen revyvise som er tatt med her er "Istad Kraft". Den ble skrevet på bakgrunn av strøm-mangelen som var så prekær straks etter krigen, og skulle fremføres på en aftenunderholdning av sportsklubben "Rival". For å få fram noe av poenget med sangen, må vel tas med at den ble framført av en som lå i en seng med et pedaldrevet aggregat, som gav strøm til en nattlampe. Her er også tatt med oppsangen som han skrev til den samme revyen. En vesentlig del av Husbys sanger er skrevet til giftermål. Her har han forsøkt å finne fram til det spøkefulle, og ellers det som kan være av personlig interesse, i motsetning til de massefabrikerte sangene hvor den ene er lik den andre. Viktige ingredienser, foruten rim og rytme, er ordspill og som regel er det et slående poeng til slutt. Kanskje nettopp på grunn av det personlige innholdet i bryllupssangene er de ikke representert her. Derimot er her tatt med noen jubileumssanger. Sangen til "jern og metall"-foreningen ble skrevet for over 20 år siden, men er siden blitt sunget år etter år, og når de har hatt jubileumsfester. Sangen "Redningslaget" ble skrevet til det lokale redningslaget, men er skrevet slik at den godt kan benyttes av andre redningslag.
Etter en presentasjon av "Rimsmedenes Club", følger som avslutning på oppgaven, et lite utvalg av Anton Husbys sanger på de neste sidene.
 

IDÉEN TIL "RIMSMEDENES CLUB.

-Det va' en dag e' traff sorenskriver'n i Molde, og så sa'n at e' ha' skreve en svært bra sang te sportsklubben "Rival". "Ja, han blei i grunnen brukbar den" sa e', "men e' har oppdaga at det e' mange som skriv på rim her i Molde. Vi skulle i grunnen ha hatt en sammenkomst, og diskutert de herre probleman". "Ja, hvorfor ikke lage en Rimsmedenes Club da", sa sorenskriveren.
-Så kom e' te å nevne dette for programsekretær Gressdal i NRK, og så ville han at e' skulle samle stoff til en programpost som skulle hete Rimsmedenes Club. Den e' no enda ikkje kommet på tråden, e' har samla en hel del stoff, men e' savne' liksom at den yngre garde skal komme med bidrag. Det har e' enda ikkje fått i noken utstrekning.
 


 

ET UTVALG AV ANTON HUSBYS SANGER



Kvegvoktar'n på Eikremsmyra

Ingeniøran satt på Landfast og Ly,

straks utafor Rosenes by.

Gu trøste og bære,

no krevdes det gjære,

den grinda på Eikrem ga bry.
 
Dem regna og tegna på spreng,
og somme fikk stolpa og streng,
men spør ka det kosta
med fleir slike posta,
det blei reint for lite med peng.
 
Da fikk dem en storslått ide.
Just slik var det råd få det te:
på Amerikas veier
der hadde dem greier
som tjente for gjerde og le.
 
Til slutt kom dem fram til en pris ,
det kosta litt meir enn en gris.
For fir honder krona
med planka og hona
og spikar og arbeid og flis.


 Ordførarn fann saka så grei,
"no, kara ka har dokk å sei?
I står her med borde,
forlang berre orde,
men la det helst gå i en fei"·.

 

Et innlegg fra gårdbruker Krohn
slo fast at det va som ei von,
dem kunn få befatning
med skadeserstatning
om krøtera glei på ein hon.

 

 Men rørlegger Aarø var grei:
"Jeg kjenner Amerikas vei·.
Har kjørt den med bil
mange hundrede mil,
men jeg har mine sterkeste tvil"·.


 
"At voktarn ska lagas av tre
må være en særnorsk ide.
Jeg skal her forklare
prinsippet, som bare
er enkelt og greit å f å te".

 

"På·tvers over veien man bør
plassere ei rekke med rør.
Ei ku er forsiktig,
derfor er det viktig,
ho røre kvart rør når ho trør'."

 

"Dessuten må røra ligg tett
så ingen av dyra kan dett
og bryt tå seg beine
som Wollert han meine,
men slepp med en rimelig skrekk".




 
Det blei en debatt opp og ne,
dem snakka om jarn og om tre.
Han Bjørseth fikk seie:
"Amerikas veie
bør også bli Noriges vei".
 
Han Kringstad blei sint der han stod,
men prøvde å ta det med ro.
"Det derre med røran
og ingeniøran,
du Iver får gi deg med no".
 
"I tenkte" sa han Iver,
"Hold kjeft"
sa han Kringstad, "det er pengan det gjeldt·.
Vi har ingeniøra
og autoriteta,
ka ska vi med folkevett".
 
Så bygde dem voktarn i fjor,
tå planka og hona og bord.
Og bilan dem susa,
og krøtera snusa,
Det var som en drøm uten ord.
 
Men rett som at allting gikk godt,
han Tautra kom kjøran så flott
til Fræna om natta, 
Og hyppa og smatta
på hesten som tråva så smått.
 
Da plutselig blei det en stans,
han kjørte i voktar
n med glans,
og han var aleine
og hesten braut beine,
ja det blei en underlig dans.
 

 


Oppsang
Melodi: l sommarens soliga dagar.

"RI V A L" hilser alle velkommen
som elven i våren og flommen.
Sitt ikke der sløv og forkommen.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
Refreng:
Kom, skynd deg fort i real sport,
du blir kan hende noe stort.
RIVAL har jenter med humør
og spreke gutter nu som før.
RIVAL hilser alle velkommen
med sangen som vi alle stemmer i.
Vi sparer ei tideller møye
vi øver å strekke og bøye,
men takten og rytmen ·er nøye.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
Refreng
 
I dag er vi nødt appellere
om hjelp til å utrette mere,
vårt arbeide vil vi forsere.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.


Refreng

Programmet vi her vil fremføre
er både for øye og øre
og vår melodi kan du høre.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.


Refreng


 
 
ISTAD KRAFT
Mel.: Hver gang skumringen stille seg senker.
Nå når lyset er slukket her hjemme
setter jeg aggregatet i sving,
og om foten får gnagsår og blemme,
så sjenerer det slett ingen ting.
Her er lys selv om alle turbina
måtte stanse av mangel på vann.
Jeg kan greie meg godt med maskina
om det aldri vil regne det grann.

Som man ser er det enkelt og billig,
alt er praktisk og riktig plassert.
Blir jeg trøtt så er kjerringa villig,
ta en tørn, om hun er disponert.
Det blir solgt en ustyrtelig masse,
Istad får generalagentur.
Vi i penger vil gå rundt og vasse,
drar rundt jorda på ferietur.

Alle må over kraftverket gremmes,
Vi fik gå her i mørke og natt.
Det er trolig bestyreren skjemmes,
kanskje var der en watt der han satt.
Uten radio, lys eller varme
kunne mange i ergrelse stor
ønske Istad med rettferdig harme
sendt avgårde dit pepperen gror.

Det er klart, blir turbinene større
og det minker med regnvær og flom,
så har Salvesen sitt på det tørre,
aller tørrest når dammen er tom.
Hans beregninger er ikke gale,
og de vil nok engang holde stikk,
det er bare det slemme, fatale,
at han regna med mer enn han fikk.
 
Jern og Metall
I kveld skal vi feste i "Jern og Metall",
og post nummer en er en gla liten trall.
Vi synger den alle, det gir godt humør,
det vonde og vrange vi kaster på dør.
Ja folka fra smie, fra verksted og slipp,
skal hygge seg sammen og ikke gå glipp
av mat eller drikke, av alvor og skjemt,
så Jern og Metallfesten sent skal bli glemt.

Om hverdagen titt kan bli trasig og grå,
og skatten ble mer enn du ventet å få,
sa prøv kun å sette på livet kolør:
Vi har det tross alt tryeet og godt nu mot før
Heimdal og Brunvollmotorn er og.
Glamox og Stålprodukt, kjent begge to,
skuter ved Bolsønes, store og små.
I Molde skal hjulene dreie og gå.
Men jernfolket s kvinner som ofte og titt
må skrubbe og vaske en skitten habitt,
de synes i grunnen at vår teori
om kvinnenes frigjøring er fantasi.
For matstell og ongestell tidlig og sent
var ikke den frihet som de hadde ment.
I kveld skal vi hylde dem: Syng kamerat
om kvinnenes kjærlighet, omsorg og mat.

Og skulle det hende, en krise vi fikk,
at verden påny helt av hengslene gikk,
da gjelder det samhold og enighet sterk,
vår redning må bli et arbeidernes verk.
Maskinene trenger betjening og stell,
vårt jern og metallindustriens kartell,
av folk ved maskiner på land og i by
skal løfte vår verden i hengsler på ny.

Anton Husby
 
 
Til Molde Guttemusikkorps 20 års jubileum.
Mel.: Sønner av Norge
Guttemusikken med horn og med trommer
taktfast i marsj gjennom gatene går.
Stolt er foreldre når guttene kommer
tjueårsfest kan de holde i år.
Tuba, trombone / hver har sin tone,
Bass, klarinett og så fløyte tilslutt.
Trommer slår takten fra sone til sone,
byen er stolt av hver spillende gutt.
Korpset ble stiftet en stund etter freden,
startkapitalen var slett ikke rar,
derfor ble utstyret heller beskeden,
horn i et antall av tretti der var.
Steriliseret /og repareret,
hvert instrument det var blankt som et speil,
guttene i uniform utstaferet 
lærte å spille tross mangler og feil.
Når et turistskip til kaien vår klapper 
hilses det ofte med festlig musikk.
Gjestene myldrer ned landgangens trapper
overbegeistret for slik vakker skikk.
Sikkert de kommer / hit neste sommer.
Samtlige melder til venner og slekt:
"Reis du til Molde, som upartisk dommer
kan vi erklære, der får du det kjekt.
Gransker vi guttemusikkens annaler,
ser vi at bak står det kvinner og menn.
Trutt de har strevet og mange betaler,
men vi vil tro de har fått litt igjen.
Den gode skikken / frem for musikken
er en parole for samfund og hjem.
Gutter skal spille i ungdomsmusikken
nu og i fremtiden Hurra for dem.
Anton Husby




Redningslaget.



Mel.: Hvor i verden du går.
Vi har stiftet vårt lag
og vi slå vil et slag
for å redde i storm og forlis.
Våre midler er små,
våre medlemmer få,
men vi hjelper da til på vårt vis.

Laget startet så flott
og det gikk ganske godt,
det var aktive kvinner og menn.
Men som tiden svant hen
ble utviklingen den:
bare aktive kvinner igjen.

Og de strikker og syr
både dokker og dyr,
noen duker med hullsøm og slikt.
Her skal lages basar
og at lodder vi tar
er en klar og selvfølgelig plikt.

På det stormfulle hav
finner sjøfolk sin grav,
men vi vet at der holdes en vakt.
Dette vakthold som vi
nå er delaktig i
skal vi vite å holde intakt.

Vi er med i en ring
hele landet omkring,
la vår flåte av skøyter i havn,
være trimmet og budd,
så i storm og i sludd:
Alltid sjøklar fra akter til stavn.

Anton Husby.
 

En hilsen til E. Birkeland A/S på 100 års dagen


 
 
En hilsen til E. Birkeland på 100 års dagen

Over tretti tusen dager
er henrunnet nu i år
siden Erik «kobberslager»
her i Molde ned seg slår.
Med kameraet på plass
fester han til platens glass
brudeferder, mann og kvinne,
barn og voksne til et minne.

På er sekel mangt forandres,
men et faktum endres ei:
fotografen ofte klandres
når vi ser vår vi ser vår kontrafei.
Birkeland forstod den kunst
rett å vinne folkets gunst.
Vi kan her til underretning
melde om solid forretning.

Eliseus ble den neste,
fotograf, kameravant,
og i dag kan Erling feste
for de hundred år som svant.
Etter krigens tunge år
foto Birkeland nu står
klar å filme fest og drama
film til livets fotorama.

Billedstoff fra Romsdals tinder
Erling Birkeland har tatt.
Farlig klatring, mangt et hinder
står det bak hans billedskatt.
Han har vist et vågemot,
stø på hånd og stø på fot.
Stundom våget mannen livet
for å sikre motivet.

Det er nesten som et under
at den lille arbeidsstokk
greier film, kopi og kunder
når de strømmer til i flokk.
Løsningen er ganske grei,
når det går slik i en fei,
ja, det høres rent ut komisk:
vi blir fremkalt elektronisk.


Fra Anton Husby
 
 
 
 
 


Vårsang



 
Sneen smelter, elven flommer,
isen brytes, livet gror,
vi vil frem til sol og sommer,
vårens krefter i oss bor.


For en vår i tenkesettet

r vi ufortøvet inn,
Norges ungdom har forjettet
vårbruddstid
i folkets sinn.



La oss unge løfte merket

i begeistret trang til dåd,
samlet kan vi greie verket,
splittet vet vi
ingen råd.


Derfor ut av vinterdvalen,

vårens tid gir kraft og mot,
glad og fri som lerken, svalen,
verden ligger for vor
fot.


 

Anton Husby