søndag 29. januar 2017

Hilsen fra Svalbard.

Vi fikk dette kortet fra onkel Nils (Hessen Husby) sommeren 1964.



Svalbard 7/6 -64.
Vi befinner oss nu i Longyearbyen, og venter på båt sørover igjen. Vi har hatt en eventyrlig opplevelse. Første døgnet på Svalbard møtte vi 11 isbjørner. Det var svære bjørner, omtrent 3 m lang. Vi har gått over store isbreer, vært ute på havisen og sett massevis av sel. Store flokker med fugler på trekk og i tusenvis av fugler i store fuglefjell. Polar-reven har vi møtt og vi har sett og vi har sett store flokker med Svalbardrein. Denne reinen er så kortbeint og liten, men den kan ha store horn. Ringgås, Svalbardgås, Alkekonger, Krykjer, Stormåke, Ismåke og Havhest. Vi har hilst på fangstmenn som har bodd her hele vinteren. De har hatt isbjørner helt inne i hytta si. Vi har gått på isen ut etter lange fjorder. Isfjord Radio har vi besøkt. I Longyearbyen har vi vært inne i kullgruva og sett hvordan de tar ut kullet. Vi måtte ha på hjelm og grubelykt. Vi har ligget i telt i mange døgn. Det har vært 15 kuldegrader av og til. Hils far og mor, hilsen onkel Nils.

søndag 1. januar 2017

Asbjørn Husby

Asbjørn Husby

Asbjørn ble født i Molde 4. juli i 1956 som yngstemann i en liten familie på fire.
Foreldrene Alfhild og Helge med 4-åringen Steinar hadde nylig flyttet inn i helt nytt hus i Frænavegen 80. Det var stor stas med den lille gutten som var så fin med lyse krøller.
Det var en oppvekst som alle har sett tilbake på med glede, alltid lek og moro og der far var populær også blant andre enn sine egne barn.

Asbjørn var tidlig plaget av sykdom. Som ganske liten ble han sendt til Oslo og ble lagt inn på Rikshospitalet for behandling av eksem. For å unngå kloring i sårene fikk han påsatt mansjetter som låste albuene. Han ble så vant med damer som bar store hvite hodeplagg at når mor endelig fikk komme på besøk, måtte hun også ha på seg dette for at han ikke skulle bli redd.

Sommeren 1960 flyttet familien hjem til mormor i Boråsvegen 64 etter at hun var blitt enke.
Der fikk Asbjørn være mye sammen med sine søskenbarn som bodde vegg i vegg.
Familien flyttet tilbake til Frænavegen og Asbjørn begynte på Langmyra skole. Så fortsatte han på Bekkevoll Ungdomsskole og ble konfirmert i Molde kirke.

For pengene han fikk til konfirmasjonen kjøpte han en brukt seilbåt, ei Oslo-jolle. Den ble pusset opp hos farfar Anton på Holtet på Årø, sjøsatt ved naustene og ankret opp innenfor Eikremsholmen. Det ble mange fine seilturer på Fannefjorden. Asbjørn fikk tidlig interesse for motorsykler og var stolt da han som 16-åring kjørte til hyttetomta på Tjelle med egen sykkel. Senere var han aktivt med i motocross-miljøet i Molde.

Som 17-åring fikk han jobb hos Sjøvik på fabrikktråler og reiste ut på Barentshavet og kom hjem med penger til ny bil, det ble årets Vi-menn-bil: Golf. Interessen for biler var stor og han kunne kjøre på turer i Europa sammen med familie eller venner. Han kvidde seg ikke for å ta en tur til Tyskland hvis det var noe han trengte til bilen.

Asbjørn avtjente verneplikten på Ørlandet flystasjon. Han gikk så inn i familiebedriften Anton Husby og Sønner på Årø og arbeidet som mekaniker og sveiser, og han tok fagbrev i platearbeid. Han var medeier i selskapet til dette ble nedlagt i 1995. I mellomtiden hadde Asbjørn også jobb med gjenvinning av metaller i Fræna og en periode som anleggsleder ved utskifting av skinner på Nordlandsbanen.

Etter dette kom han tilbake til familiebedriften og det viste seg snart at Asbjørn følte seg utrygg og fikk problemer med sin psykiske helse i en alder av 33 år. Han bodde da en periode hos Liv og Steinar i Sandnes hvor han gikk i terapi. Det viste seg at dette var noe Asbjørn fikk slite med resten av livet og det ble etter hvert vanskelig å stå i arbeid. I de senere årene har Asbjørn fått god hjelp og oppfølging ved Knausensenteret i Molde.

Når Steinar flyttet ut og stiftet familie flyttet Asbjørn inn i ny leilighet på Berg i Tellusveien sammen med mor og far. Senere kjøpte han huset i Faret hvor han bodde resten av livet. Der fikk både mor, far og mormor bo i noen år. 

Asbjørn fikk en labrador retriever i 1991 og hadde mye glede av den. Det ble mange turer i skog og mark. Han hadde også bobil i noen år og det ble mange fine turer rundt i Skandinavia, ofte alene men også sammen med sin mor. Steinar fikk være med til Nord-Norge på en flott tur sommeren 2002.

I 1980 hadde Asbjørn sammen med sin far innredet en ny 20-fots Mørebas. Da inviterte han Liv og Steinar med barna Marit og Anders på båttur fra Molde til Geiranger.Asbjørn har alltid hatt omsorg for dem rundt seg og kjørte mye på tur med sine foreldre. I senere år har Asbjørn vært på turer til Kanariøyene, Tyrkia og Frankrike. De fleste turene sammen med Liv og Steinar. 

Han var glad i å bade i sjøen. I en periode badet han hele året selv om det snødde. Gjerne på Tjelle der familien har hytte. Dit kjørte han ofte med foreldrene så lenge de kunne være med.

Asbjørn var glad i musikk og hadde fin sangstemme og gehør, han satte seg gjerne til pianoet og improviserte når han hørte på musikk fra radio eller CD’er.

Det er nå fire år siden Asbjørn merket symptomer som viste seg å være en «godartet» kreftsvulst. Sykdommen utviklet seg så til det verre, med en aggressiv form for lymfekreft. Etter flere behandlinger viste seg at effekten uteble og at det ikke var håp om å bli frisk.

Liv og Steinar fulgte Asbjørn tett på slutten. Han bodde et par uker hjemme hos dem før det siste oppholdet på St. Olav i Trondheim. Her fikk han den triste meldingen om at behandling ikke kunne fortsette. Han ble da overført til Molde sykehus og fikk der besøk av slekt og venner. 
Etter nesten 3 uker på sykehuset sovnet han stille inn med sine nærmeste rundt seg.

lørdag 11. april 2015

TUR - RETUR TYSKLAND, Minner fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 1943 - 1945, Ved Helge Husby

TUR – RETUR TYSKLAND


Minner fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 1943 - 1945
Ved Helge Husby

Først vil jeg gjerne ha med noen ord om årsaken til arrestasjonen.
I april 1942 ble jeg, som så mange andre ungdommer, innrullert i Arbeidstjenesten. Siden den var styrt av nazistene, var den svært dårlig likt blant de unge, og det var mange som rømte fra landet for å unngå innkalling. Jeg fant også ut at dette var den beste utveien og brente Arbeidstjenesteboken min. Nå var det klart at jeg måtte bort, for dette var en straffbar handling.

Den 10. april er Ole og jeg på vei ut av toget på Elverum stasjon. Vårt mål var nå å komme over til Sverige og siden til England. Vi oppdager passkontrollen og bråsnur, løper bakover til utgangen på motsatt side, hopper av og løper det vi kan inn i skogen langs Glomma. Om natten sover vi inne i skogen mellom de høye, skjermende trærne, og neste morgen spaserer vi ganske enkelt inn i byen for å orientere oss. Alt virket så greit, ingen vakter å se på broen. Men så gjorde vi en tabbe. Vi ·gikk tilbake til vår leirplass og hentet ryggsekkene. Så vandret vi frimodig over broen, ut av byen – med våre ryggsekker og i sportsantrekk, - og ble straks arrestert da vi kom over til østsiden av elva. Dette var den 11. april. Det var nok ryggsekkene som røpet oss for grensesoldatene.

Dagen etter gikk det strake veien til Åkeberg fengsel i Oslo, og alt den 14. april bar det avsted til Grini fangeleir utenfor Oslo. Oppholdet der ble heller ikke av lang varighet, man det føltes bare slik, fordi det var lite mat og vi var alltid svært sultne. Etter en tid fikk vi vite at vi skulle sendes til Tyskland. Det var ikke lov til å sende noen beskjed hjem om dette, men så fikk vi like før avreisen beskjed an at vi kunne få sende hjem effekter som vi ikke hadde bruk for i Tyskland. Hvordan kunne vi nå få gitt beskjed? Jeg kom da på å legge en liten papirlapp med noen få ord inni en tom Stomatoltube, som ble lagt i et lite teppe i ryggsekken. Hjemme lurte de fælt på hva denne tomme tuben skulle bety – og der fant de så lappen fra meg, - og fikk omsider vite hvor vi var.

Den 28. juni ble vi sendt ut av landet med gamle "Monte Rosa" - en tidligere turistbåt som i lykkeligere tider ofte hadde vært i Molde - nå var vårt bestemmelsessted Tyskland.

To dager senere opplevde vi så vårt første møte med konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, omlag tre mil nord for Berlin. Det var et sjokk. Vår transport bestod av ca. hundre nordmenn, og det ble en lang marsj for en sliten og sulten flokk fra stasjonsbyen Oranienburg til fangeleiren. Etter ankomst måtte vi straks avlevere alt vi hadde med oss og på oss, klær, klokker, ringer, penger. Helt nakne stod vi der i kø, så ble vi hurtig og brutalt snauklippet og barbert over alt, og til slutt ble det kald dusj og avlusing. Bortsett fra forskjell i alder og høyde var vi nå alle like. På med fangedrakten og hollandske tre-tøfler, så var vi klar til marsj mot Block 23. Der fikk vi utlevert tøybiter med fangenummer og rød vinkel - den var for politiske forbrytelser. Mitt fangenummer ble N-68 176, så det hadde vært mange innom her før meg. Vokterne fortalte oss at vi skulle være i karantene i 14 dager før vi ble satt i arbeid.

Det var midtsommers og fryktelig varmt. Sult og tørst plaget oss alle. Så var vi blåøyd og uforsiktig og drakk av vannet i leiren, og da ble det problemer. Mange av oss ble syke og innlagt på Revier (en slags sykestue) med dysenteri - der var det fryktelige forhold. Kopiblyantene kom frem, og fangenummeret ble skrevet ned store tall på låret til de syke. Sammen med en eldre sørlending fikk jeg ei køye nesten oppunder taket, i den øverste av tre køyehøyder. Den var så smal at vi måtte ligge hver vår vei og det var bare en pute. Det var tett i tett med slike køyer og en stadig klatring ned fra sengene for å berge seg ut på do. Luften var stinn. Noen var så dårlige at de ikke klarte det i tide, og alt rant nedover køyene og bortover langs gulvet, der matskålene våre stod. Mange av våre norske fangekamerater døde der i den første tiden. Om natten var det ganske uhyggelig å komme seg ut på doen.
De som døde ble faktisk lagret i stabler ute på gangen og inne på do, så det var vanskelig å komme forbi, men vi måtte bare greie det på et eller annet vis. Som medisin mot dysenteri fikk vi kulltabletter og en grøtaktig masse som lignet på blåleire - var det kanskje også. Jeg husker ikke nå hvor mange dager jeg lå på Revier. Den som kunne forevise en avføringsprøve som var av normal konsistens, og ikke løs og blodig, ble forflyttet eller "utskrevet." En gutt fra Moss og jeg samarbeidet og ble enige om å hjelpe hverandre ved et lite trick, for å komme oss ut av dette elendige stedet. En av oss fikk en fin prøve og byttet bekken, så slapp vi ut av dette fryktelige stedet. Vi kan over i Revier IV, hvor vi var heldige og traff på en norsk lege, jeg tror å huske at var Dr. Fossen. Har kom med to Røde Kors-­pakker, en til hver. For en gledesstund!

Etterpå ble jeg plassert i en såkalt arbeidskommando, «Hauptzeugamt Waffenwerkstelle, Waldkommando». På dette verkstedet registrerte vi en tydelig mangel på råmateriale til reparasjoner. I de tyske Mauserne var det f.eks. ofte brukt hermetikkbokser til deksel i magasinet - på baksiden så vi fargene og reklamen. Noen ganger hadde vi som oppgave å laste opp våpen på håndtraller som vi drog og dyttet ut til en skytebane. Offiserene som var med, drev med innskyting av våpnene der. På en tur fikk jeg en gang følge av en sigøyner. Vi hadde fått ordre om å levere de ferdige våpnene til et magasin eller lager som lå i utkanten av verkstedområdet. For en gangs skyld var vi da uten vakt, så vi benyttet anledningen til å se oss om. Her så jeg bl.a. en mengde norske geværer, karabiner og miniatyrskyttergeværer. Kolbene var sirlig utskåret med fint mønster og navnet til eierne.

Alltid når flyalarmen gikk løp vi inn i skogen der latrinene lå. Vi ble alltid glade når flyalarmen gikk, for da så vi jo våre venner der oppe i det blå. Men når granatsplintene fra luftskytset returnerte til bakken, hørtes det som et veldig orkester i luften omkring oss. For sikkerhets skyld holdt vi ofte ei jernplate over hodet, og det hendte at splinter dundret i platen.

På dette verkstedet var vi fire nordmenn som arbeidet. Det var Arne, en mekaniker fra Ørskog, Belin som var dreier, og Viljam, en skuespiller fra Oslo, og meg. Det var veldig viktig å prøve trykkpunktet på våpenet før vi demonterte, og da snudde vi alltid våpenet mot veggen. En russer som stod like ved, skjøt en gang gjennom veggen på denne måten, - det var patroner igjen i magasinet. Stort oppstyr, men ingen ble skadd. Den samme russeren var ofte utkommandert til Berlin for å søke etter og uskadeliggjøre ueksploderte bomber, sammen med andre fanger. Det var et svært farlig arbeid, og han ble borte etter en slik tur. Kameratene hans fortalte at en bombe eksploderte mens han satt på den.

Utpå høsten, jeg tror det var i oktober, ble jeg hentet til Revier for å gi blod. Der kom jeg i kontakt med Dr. Oftedal, som var en slags "overlege" der, slik ble det sagt. Blodoverføringen var meget enkel - det var en direkte overføring fra mann til mann. Pasienten, en bergenser, lå ved siden av meg. Legen satte en kanyle inn i armen min, koblet sammen med slanger og en slags håndpumpe, og bergenseren fikk sitt blod. Jeg husker enda hvordan de spøkte med at pasienten rødmet i kinnene, mens jeg som var giver bleknet!

Vaktene var fæle til å bruke munn, de skjelte og smelte og slo fangene for den minste ting. Men Rottenführer Wagner, en av sjefene på vår kommando, var faktisk en hyggelig og grei kar. Så en gang kom det en rapport til ham om at jeg hadde røkt i arbeidstiden, og da reagerte han strengt. Meldingen gikk fra den ene sjefen til den andre. Jeg måtte straffes for forseelsen og havnet sammen med den gjengen som dyttet matvogna fra leiren ut til kommandoen og hjem igjen om kvelden. Det var temmelig slitsomt med stadig mas om "Schneller, schneller," og "los, los!" 

Hardt arbeid, lite og dårlig mat, elendig nattkvarter, gjorde at jeg kom på Revier igjen noen dager i jula 1943. I januar 1944 var det på’n igjen med samme slitet, og i slutten av denne måneden ble jeg virkelig alvorlig syk. Kameratene støttet meg, halvt bar de meg tilbake fra jobben og inn i leiren om kvelden. De måtte faktisk støtte meg opp under hele appellen. Etterpå bar de meg til Revier. Dr. Oftedal fant høy feber og slo fast at det var brysthinnebetennelse. Han gav meg sulfattabletter, og etter ca. 14 dager var jeg på beina igjen. Som noe midt imellom "bedret pasient og ansatt" måtte vi som var oppegående hjelpe til så godt vi kunne med koppevasking, gulvvask og matutdeling til de sengeliggende.

En dag kom det inn en helt spesiell ny pasient. Han var i sivil, ikke fangedrakt som oss andre. En flott mann å se på, en virkelig prominent person. Tsjekkeren Georg som var student, nå pleier, kunne fortelle meg at han var en gresk diplomat som kom fra et "Sonder­lager". Senere på kvelden ble han hentet av noen voktere. Nærmere midnatt kom de tilbake med ham.  Alt sivilt ved ham var borte, og han gråt som et barn. De dyttet ham bare inn, så han falt på gulvet. Jeg hjalp ham opp i køya, og la ham på magen. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor mannen gråt. Hele baken var slått fordervet, det var blå og røde striper, hovent og blodig. Neste dag ble han fjernet.

På denne avdelingen var det 2o pasienter, av dem bare tre nordmenn. En gang i april samme år ble jeg flyttet til en ny sykeavdeling i Revier II, der fikk jeg (fast!) jobb, samtidig som jeg var pasient. Rutinen var tidlig opp om morgenen, feie og vaske gulvet, levere ut termometere, og temperatur ble målt i armhulen. Hver pasient hadde sin brødskalk i køya, og det gikk veldig fort for oss å servere frokosten. Til drikke var det te eller kaffe, selvfølgelig noe surrogat. Omtrent 10 av de innlagte var operasjonspasienter, de fleste led av pleuritt. De lå med drensslanger fra siden ned i et glass, og jeg målte glassets innhold hver dag. Den tsjekkiske studenten var pleier og hadde ansvaret her. Pasientene ble tatt inn på en liten skiftestue, hvor vi skiftet bandasjer (av krepp-papirlignende materiale) og la inn nye dren. Jeg glemmer ikke utstyret - som bestod av saks, pinsett, skalpell og noen klemmer. Alt plassert i et glass sprit, som etter hvert fikk en ubestemmelig farge.

Nærmest porten lå det en spesiell mottagelsesbrakke kalt Revier I. Der var det alltid, forståelig nok, kø av syke fanger som fikk behandling for mindre skader. Det var ikke så vanskelig å stille diagnoser - verre var det å prioritere innleggelser. Videre var det en såkalt steril-avdeling, Røntgenavdeling og kontorer. Kjøkkenavdelingen lå i kjelleren. En dag tømte de en tilhenger lastet med russiske krigsfanger utenfor Revier I. Alle hadde uniformer, frakker, luer, bandolær. Ved første blikk så de livaktige ut - men så var de helt stivfrosne. Det var et fryktelig trist syn, bare tomme, stirrende øyne.

Sommeren 1944 gikk fort, og en dag måtte jeg forlate Revier og møte på appellplassen for nærmere ordre. Blant de fremmøtte var det også tre andre nordmenn - Kåre Hagen, Karsten Åsebø og Kristian Mugås. Vi var alle klar over at vi nå skulle forlate leiren, på transport som det het. Men først kom en inspeksjon av SS-arbeidsfordelingssjefen, han gikk sakte fremover og forbi. Da han kan til meg, gav han meg en forferdelig overhøvling for "arbeidsskyhet og asosial opptreden." Du nordmann skal bare passe deg, truet han. Heldigvis ble det ingen avstraffelse. Jeg hadde forbrutt meg mot en viktig regel som stod med store bokstaver på brakkene: "ARBEIT MACHT FREI" og "Det finnes en vei til frihet: Arbeid, Lydighet, renslighet." Så vidt jeg husker, var det ikke flere enn oss fire av nordmennene som ble tatt ut til denne transporten mot et for oss ukjent mål.

Bad Saarow var navnet på den nye leiren, og på den brakka som vi flyttet inn i, var det mange nordmenn, men også noen russiske fanger, så vidt jeg erindrer. Vi ble veldig godt mottatt av våre landsmenn der, og det var en god stemning blant dem.

Arbeidskommando.

I denne SS-leiren ble vi satt til veiarbeid, også et hardt arbeid. Jeg arbeidet sammen med trivelige kamerater som Embret fra Oslo, Truls fra Jessheim, T. L. Eid fra Kongsberg, jurist, den eldre sørlending Bragdø og baker Iversen fra Bodø. Her i denne leiren var det mye bedre å eksistere.

Sammen med oss arbeidet også en polsk fange som var murer og en stor, kraftig nordlending som jeg nå ikke husker navnet på. Vi jobbet sammen på noe som skulle bli til et vannverk, og jeg erindrer at grunnboringen var ferdig da vi begynte. Vaktsoldaten vår var østerriker, hadde vært "Alpenjäger" og snakket godt norsk. Han pratet mye om den vakre norske naturen. Han satte seg ofte oppe på kanten av tomta der hvor vi arbeidet, og der satt han faktisk og vernet oss fanger mot ubudne inntrengere på kontroll! Vi startet arbeidsdagen med å tenne et lite bål. Så stekte vi poteter og delte med vakten, han var nesten like sulten som oss. Polakken var flink til å snuse opp og "organisere" poteter til oss. Det gikk slik for seg: polakken gikk først med ei bøtte med litt sand som skulle skjule potetene, dersom vi var heldige og fant noen. Vi andre bar på noe verktøy som liksom skulle vise at vi var på arbeid. Vi la turen om kjøkkenbrakka, der det lå poteter og grønnsaker lagret på baksida, videre mot SS-leiren og så inn i skogen, hvor det var boligbrakker for SS. Polakken var lynsnar ned i søppeldunken og rotet etter poteter. Vi var heldige og ble aldri oppdaget, takket være den østerrikske vakten som samarbeidet med oss.

En dag fikk vi besøk av Finn fra Molde og franskmannen Maurice fra Paris, en hyggelig mann som til fulle mestret den kunst å arbeide langsomt. Han hadde vært lærer (lektor) og statssekretær i
Undervisningsdepartementet. Nå var han "flisegutt" for oppmålingslederen Finn, når disse to skulle stikke opp nye veitraséer i leiren. Maurice var også en slags "oppasser" for den tekniske sjef for leiren, "Unterscharführer" Pöschmann, ingeniør i det sivile, og langt fra noen glødende "Parteigenosse". På hans kontor stod en radio, og der inne var franskmannen ganske flittig, spesielt når det gjaldt å snike seg til nyheter fra BBC. De ble så bragt videre til oss andre. Finn og Maurice kom til oss med kikkert, tegninger og den lange målestanga. Da var det moro å rette kikkerten inn mot den sivile bebyggelsen nedenfor oss, men det var ikke lett å se, alt ble snudd opp ned.

Når vi så hadde fått støpt sålen, kom fagmurerne. De murte opp alle hjørnene på bygget, mens vi uerfarne murte opp veggene. Men jeg greidde ikke å holde det harde tempoet og ble derfor snart tatt ut av jobben. I denne tiden ble jeg godt kjent med en russisk fange som var på brakka vår. Vi satt ofte oppe i køya om kveldene, og han lærte meg da noen ord av sitt russiske språk.

Men så ble jeg syk igjen og ble plassert på sykebrakka. Feberen var høy og det var vanskelig å puste. Samtidig lå det også en ung polakk der. Han var skutt gjennom halsen, fordi han hadde "orget" (tatt) noen gulerøtter.... Den russiske legen sa at han ville sende meg tilbake til Sachsenhausen, dette var midt i desember 1944. Vi ble så sendt på transport i en lastebil med kalesje, så vidt jeg husker var vi fire syke fanger.Kisten med den døde polakken var også med, den måtte vi sitte på underveis.

Når det kom nye fanger til en leir, var det alltid noen som fant et eller annet ærend til porten. "Hvem er dere, hvor kommer dere fra?" Og så gikk jungeltelegrafen. Noen hentet meg raskt til Revier, til midten av Revier II. "Nei" sa jeg, "ikke her, dette er jo isolatet ned meningitt og tyfus." Han bare låste meg inn. Her hadde jeg aldri vært før. Så kom heldigvis Sven Oftedal inn og han lyttet på meg, satte en nål i ryggen og trakk ut noe væske.  Det så klart og rent ut, "dette skal nok gå bra," sa han. "Denne gangen er det venstre side, forrige gang var det høyre. Vi gir deg en kur med Sulfathiazol så skal du være på beina igjen om fjorten dager." Her kunne jeg da ligge trygt, for de andre pasientene var rekonvalesenter. Videre sa Sven til meg at jeg ikke skulle bli sendt ut i (arbeid) leiren igjen, det skulle han sørge for. Han fortalte meg da om sin transport vestover og om transporten tilbake til Sachsenhausen, og jeg fortalte om livet i Bad Saarow.

Som dagene gikk, følte jeg at kreftene og motet kom tilbake. Og det ble anledning til brevskriving hjem. Det var svært så enkelt og standardisert - at vi hadde det bra og var ved god helse. Det
var ikke\lov å nevne det minste om forholdene i leiren. En tysker fra Dresden, som også var pasient, ordnet med skrivingen på tysk. Brevene ble strengt sensurert og godkjent med mange forskjellige stempel som "Postzensurstelle KZ: Sachsenhausen" og "Geöffnet" med tysk ørn og hakekors. Alt dette for bare 16 linjer to ganger pr. måned!

Den siste uka før jul skjer det en tragedie hos oss. Inn kommer en ny fange som var helt nedbrutt. Jeg ber ham sette seg på sengekanten og så sier han - "skaff meg en revolver, så skal jeg skyte meg." Ganske enkelt. Pleieren roper inn fra gangen, han tror det er en spøk: "Du kan f å låne min." Dette var et menneske som hadde brutt helt sammen. Han satt der på sengekanten og fortalte om alt det grusomme han hadde sett og opplevd i leiren. "Om tre måneder er jo krigen slutt," sa vi andre. Men hollenderen sa bare at han ikke hadde noe mer å leve for. Den ukrainske pasienten fulgte ham inn på rommet ved siden av, der en russer lå for døden. Og der inne tok hollenderen sitt eget liv. Han hengte seg i to håndklær.

Så var det julen 1944, og jeg fikk brev og pakke fra de der hjemme. Flere pakker, danske og svenske med mat - og så kom selve julaften. Fra høyttalerne på appellplassen hørte vi gamle julesanger
"O Tannenbaum, O Tannenbaum " og mange kjente toner. Julegran blir det, et under av bomull og glitter! Det lille, vakre treet ble plassert på en krakk ved sengen min, jeg glemmer det aldri så lenge jeg lever, tårene kom og jeg gråt av glede.

Men så hørtes det velkjente "Achtung!Achtung!" fra gangen, og det grøsset i meg.

.                     -       .      ....
 
 Jeg kjente at jeg automatisk slo hælene samme der jeg lå i senga. I døra stod SS-øverstkommanderende for Revier; Han så på oss, på meg, på juletreet, mens alle lå musestille. Så kom det fra ham: "Ja, kanskje blir det en bedre jul for dere også en gang. Gute Weihnachten ". Juletreet, ja. Glimmeret kom fra de allierte bombeflyene over oss, Det var vel noe aluminiumsstrimler som ble sluppet ned for å hindre lyskasterne på bakken i å fange inn flyene. Tenk, julepynt fra våre venner i kamp for oss og friheten!

Sven Oftedal var innom Revier hver dag for å se om oss. Utpå nyåret 1945 var jeg på bena igjen og tilbake i min gamle jobb. På skiftestua Revier II var mye forandret, men rutinene var som før. Tsjekkeren Georg hadde fremdeles ansvaret, og det var kommet mange nye pasienter. Spritglasset til rensing av instrumentene var borte, nå var det en sterilisator, hvor utstyret ble kokt. Dette var en stor forbedring. Det verste var jo fremdeles å se pasientenes smerter og lidelser. Mange av dem var helt uhelbredelige. Spesielt husker jeg ett tilfelle. Vi skiftet bandasjer og renset såret, men dette var ikke et vanlig operasjonssår. Vi så helt inn til lungen - nesten som et glatt egg, - og hjertet som slo. Hele siden var åpen. Kanskje var det noe som de kalte flegmone, som mange var plaget av.
Noen ganger gikk jeg til laboratoriet med urinprøver. Laboratoriet lå i kjelleren under Revier II, nærmest leirplassen. I samme kjeller, mellom Revier II og I, var det også et stort kjøkken.

En dag var vi borte i Revier I med en pasient som skulle opereres. Jeg ville gå igjen, men nei, jeg skulle hjelpe til med operasjonen! Pasienten ble lagt på magen på en stor benk. Så kom kirurgen slentrende, jeg tror å huske at det var en franskmann. Han nynnet og plystret muntert, mens han svingte med kniven i luften. Jeg ble satt til å holde pasientens armer, og så var operasjonen i gang. Gutten var ganske sikkert bedøvet, for han var stille og rolig under inngrepet. Jeg vil ikke gå i detalj når det gjelder operasjonen, men da den var overstått, fikk han to drensslanger i siden. For legen var det vel rutine, men for meg var det grusomt. At pasientene fikk bedøvelse, var heller ingen selvfølge, det var svært ofte mangelvare.

Jeg kan heller ikke glemme unggutten fra Korsika, bare 16-17 år og alltid blid og full av liv. Men så ble det hos ham påvist en positiv TBC-prøve. Vi fikk ordre an å ta gutten på båre, med seng-klærne hans, og så ble han fraktet bort til TBC-avdelingen. Han gråt og ba for seg, han visste nok hva som ventet der.

Noen tid senere kom det en liste med navn på oss nordmenn som lå på denne avdelingen, "transport i morgen" stod det der. Dette fortalte jeg til Oftedal som kan innom på sin vanlige runde,­ de syke fangene skulle sendes vestover med tog, og de friske skulle marsjere. "Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får," sa Oftedal.  "Vi fire nordmenn som ligger her har snakket sammen am dette," sa jeg.
"Og vi vil heller marsjere med de andre. Er det ingen som kan hindre denne transporten?"
Oftedal hadde ingen kommentarer akkurat da. Om kvelden løp jeg over til Block 23, snakket med Ole og tok farvel. Tilbake i Revier, er det en som roper: -"Det er kommet en ny liste." På den listen stod det ingen nordmenn ….? Neste morgen gikk transporten med de syke. Blant de mange som marsjerte ut, så jeg Bendik Fløgstad fra Karmøy og den unge korsikaneren som ble bragt ut på båre. Det var et trist syn.

Blant alle de ryktene som summet i leiren til stadighet, var det nå kommet ut et rykte som gikk ut på at nordmenn skulle reddes ut av leiren. Men det var det ikke mange av oss som trodde på. Men så en dag i april 1945 hendte likevel det store under: De hvite bussene og mannskaper fra Det Svenske Røde Kors kom til leiren for å hente oss hjem! Det var en ubeskrivelig gledens dag for oss nordmenn og skandinaver. Men - midt i denne gleden følte vi også sorg og bekymring overfor alle de andre som måtte bli tilbake og gikk en fryktelig tid i møte med et Nazi-Tyskland i kaos og full oppløsning.






P.S.

Nazistene hadde, ifl. Ottosens bok "Liv og død" om fangene i Sachsenhausen, Aschehoug 1990, utarbeidet planer om hvordan de skulle slette alle spor etter KZ-leirene. Allerede de siste månedene før sammenbruddet hadde de fjernet en stor del av asken fra krematorieovnene. Planen var å sende alle de gjenlevende fanger med lektere ut i Østersjøen og drukne dem der. KZ-leirene skulle bombes sønder og sammen, - alle beviser måtte utslettes. Gjennomføringen av dette prosjektet stanset ikke på viljen, men på midlene til å gjennomføre det.



Oftedal, Sven 1905 - 48. Lege, politiker (AP). Stortingsmann 1945 sosialminister 1945 - 48. Sterkt sosialt engasjement, både i fangeleiren og idet sivile.

Revier - en slags sykestue

Hauptzeugamt – materiallager

Waffenwerkstelle - våpenverksted

Waldkomnando - skogkommando

Schneller - fortere
           
Los - forsvinn, gå på!

Sonderlager - "leir i leiren", spesielt for s.k. prominente fanger

Brødskalk i køya - 1 brød på seks mann, utdelt en gang daglig, "Mistet" du brødet, var du dårlig stilt. Sulten var grenseløs.

Orge, organisere - få tak i, stjele

Skalpell - liten operasjonskniv

Appell-plass - samlingsted morgen og kveld til opptelling, dessuten ved kunngjøringer og avstraffelser o.l.

Rød vinkel og fangenummer - Rød v. var tegn på "politisk forbryter", Grønn v. kriminelle, Rosa v. homoseksuelle, Lilla svart v. "bibelforskere", Jødene Gul Davidsstjerne

Prämienschein - en slags lønn utbetalt i arbeids(fange) leirene, Leirvaluta. Noen steder skal det ha vært "kantine", hvor man kunne få kjøpt et-eller-annet småtteri, f.eks. "mahorka" tobakkserstatning.
I andre leirer kunne man kanskje få kjøpt noe hos brakketillitsmann, Stubenälteste, om det fantes noe.

Unterscharführer - nærmest korporal

Rottenführer - mellom soldat og korporal


Å bli sendt på "transport" - kunne bety hva som helst, særlig syke og svake fryktet det verste.


fredag 3. april 2015

Tou Bryggeri

Tou bryggeri

Tou bryggeri startet produksjon av øl og mel i 1855 på Tau ved Stavanger. I 1901 ble all produksjon av øl flyttet til Lervig i Stavanger, der Aktiebryggeriet ble overtatt i 1908. I 1974 ble produksjonen flyttet til nye bygninger på Forus. Christianssands Bryggeri ble i 1964 et datterselskap av Tou, men CB ble i 1990 utskilt som et eget selskap og i 1999 overtatt av Hansa Borg. Tou fusjonerte i 1990 med Nora Industrier og ble en del av drikkevareselskapet Ringnes. Tross sterke lokale protester, ble bryggeriet nedlagt. 15. august 2003 rullet den siste flasken av samlebåndet i Stavanger, og produksjonen ble flyttet til Oslo.

fredag 7. juni 2013


Alfhild Marie Husby, (født Ulriksborg)
 

 

Alfhild ble født på Lergrovik i Molde 17. april 1927 som barn nummer to etter søsteren Agnes.

Familien flyttet senere til Ørlandet hvor de tok over familiegården Ulriksborg.

Alfhild kunne stolt fortelle om gården som hadde 5 travhester, 2 arbeidshester, 16 melkekyr og noen kalver, griser og høner. De dyrket grønnsaker og korn, og gården hadde smie og snekkerloft.

Da hun var 12 år flyttet familien tilbake til Molde og snart fikk de en liten bror, Herbjørn.

Gården de skulle overta på Eikrem var ikke klar som avtalt, og de valgte å flytte til stedet Alfa hvor det var gartneri.

Der bodde familien Husby med 10 barn, 5 gutter og 5 jenter.  Helge var den nest eldste og han fikk hun dele livet med.

Under krigen ble Helge sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Dette var en tung periode for Alfhild og alle i familien.  Gleden var stor da Helge kom hjem igjen og krigen var slutt.

Alfhild var flink på skolen og glad i idrett, og hun tok idrettsutdannelse i Danmark.

Dette fikk hun glede av som gymnastikklærer ved husflidskolen på Kviltorp og realskolen.

I Rival var hun aktiv på flere områder, som gymnastikk og håndball, og fortalte ofte om aftenunderholdning til inntekt for idrettslaget. Hun fulgte ivrig med på sport hele livet og kjente navnet på de fleste utøverne.

Hun hadde sans for det vakre og hadde alltid blomster rundt seg.

Dette førte senere til et yrke som blomsterdekoratør og arbeid i blomsterforretning.

Mange vil også minnes tiden da Alfhild var leder for barneavdelingen hos Aandahls i Molde.

Alfhild og Helge ble gift og fikk to sønner, Steinar og Asbjørn.

Liv kom med Steinar inn i familien og ble som en datter i huset.

Et uvanlig nært forhold utviklet seg helt til det siste.

Asbjørn har alltid bodd i Molde og hatt nær kontakt med sin mor, spesielt i årene etter at han kjøpte huset i Faret hvor de bodde under samme tak, men også i de siste årene når hun bodde i omsorgsleiligheten på Bergmo var han alltid i nærheten og til stor hjelp.

Liv og Steinar fikk barna Marit og Anders.

Selv om de vokste opp i Sandnes, var kontakten med farmor og farfar i Molde svært god.

De fikk alltid nyte godt av deres kjærlighet og omsorg.

Da Tone og Anders ventet barn, var gleden stor.

Tuva ble født i april og Alfhild fikk gleden av å møte sitt første oldebarn, og holde henne på fanget.

Alfhild var alltid snill og omsorgsfull og hadde et smittende humør.

Hun var glad i å dra på turer og hytta på Tjelle ble mye brukt i helgene sammen med familie og venner.

 De siste 10 årene har Alfhild hatt problemer med hjertet og slitasje i hoften.

I denne tiden har hun hatt stor glede av å være med Asbjørn på bilturer rundt i distriktet.

Hennes evne, mot og vilje til å trene seg opp etter mange hjerteinfarkt har imponert mange.  

De siste to årene kunne hun bo i sin egen leilighet hvor hun følte seg trygg fordi hun alltid hadde noen hos seg, enten fra familie, venner eller hjemmetjeneste.

De siste ukene ble hun tatt godt vare på av personalet ved Molde Sykehus der hun sovnet stille inn med sine nærmeste rundt seg lørdag ettermiddag.
 
Molde 7.6.2013

 

tirsdag 16. april 2013

Anton Husby. Oppfinner og versemaker. 1971.

 
 

FORORD.

Jeg har her forsøkt å presentere Anton Husby gjennom noe av det han har drevet med i løpet av et langt liv. Det ville ikke være mulig å ta med alt i denne forbindelse. Jeg har ikke tatt med hans opplevelse av krigsårene, heller er ikke hans mange tillitsverv og sosiale arbeid tatt med. Enkelte avsnitt er skrevet ned som direkte tale på dialekt. Dette er forsøkt nedtegnet så nøyaktig som mulig (bla.a. ved hjelp av båndopptaker). Til slutt er tatt med noen av Anton Husbys sanger. Det kunne kanskje vært på sin plass med en analyse av sangene, men jeg har likevel stort sett valgt å la dem tale for seg selv.


Steinar Husby.



INNHOLDSFORTEGNELSE

  • INNLEDNING
  • OPPVEKSTEN I ORKANGER
  • LÆRETIDEN I TRONDHEIM
  • DEN FØRSTE OPPFINNELSE
  • SAMARBEID MED ALEXANDER ZARIN
  • HIPPOS FLYTENDE FISKELIM
  • UTNYTTELSE AV HAVETS KREFTER
  • EGET VERKSTED
  • PNEUMATISK FJERNBETJENING AV VENTILER
  • KÅSERI
  • RIMSMEDEN
  • ET UTVALG AV ANTON HUSBYS SANGER


INNLEDNING


"Oppfinner og rimsmed, før møtet med Anton Husby hadde vi forestillinger om en stor mann i et lite verksted. I virkeligheten fant vi en liten mann i et stort verksted, -en vennligsinnet diktersjel omgitt av autogenflammer og slipemaskiner'. En mann som snakker om kulelager og drums som en annen snakker om sin første kjærlighet. Vi møtte smedens trauste livsvisdom - og den enkle glede over dagliglivets små oppmerksomheter." Slik beskrev "kisko" møtet med Anton Husby i et lørdagsintervju i Romsdals Budstikke i mai 1970. Anton Husby er i skrivende stund en mann på snart 78 år. Han er fortsatt i full aktivitet i verkstedet, og i fritiden er han "rimsmed".  Han får stadige forespørsler om sanger og han trives med å skrive. Det lange og strevsomme livet til tross - man aner den ungdommelige forundring og evnen til å gledes over livet. Det er ikke det store og kompliserte som preger ideene hos Anton Husby. Snarere er det evnen til å se det store i det enkle. Detaljene som er så avgjørende for helheten, det lille poenget som er så slående. Slik er det også med hans versekunst eller diktning - en blir fristet til å bruke et slikt uttrykk når en sammenligner hans sanger med alt det masseproduserte og upersonlige som blir sunget ved forskjellige anledninger.



(Klikk på bildene)
 

OPPVEKSTEN I ORKANGER


Anton Husby ble født i 1893 i huset til stortingsmann Volden på det nåværende Orkanger. Stedet hette den gang Orkdalsøren, senere ble en del av stedet døpt til Thamshavn etter det firmaet som hadde det største industrianlegget der. Selve stedet heter nå Orkanger og ligger der hvor elva Orkla munner ut i Trondheimsfjorden. Omkring 1860 ble det dannet et sagbruk på stedet, og ved århundreskiftet gikk driften på sagbruket dag og natt. I 1910 hadde bedriften ca. 300 ansatte som arbeidde på akkord som ble fastsatt ved hvert årsskifte. Det er naturlig at på et lite sted som Thamshavn hadde denne bedriften nesten alt å si for befolkningen der.

Anton Husby er sønn av Even Husby, som var formann ved sagbruket, og Guro Husby, som var lærerinne. Han lærte å lese hjemme og begynte faktisk på skolen i tredje klasse. Skolen var den gang nokså tidsmessig. Det var sjudelt folkeskole.

Som trettenåring begynte han å arbeide i firmaet M. Thams på materialtomta med å stable tønnestaver. Lønna var da ti øre for timen og de arbeidde i tolv timer per dag. Arbeidet begynte klokka seks om morgenen, gikk så frem til klokka halv ni da det var frokostpause, så fortsatte det til tolv da det var middagspause, ved halv firetiden var det ettermiddagskaffe og klokka seks ettermiddag var arbeidsdagen slutt. Etter å ha stablet tønnestaver en sommer, ble han forfremmet, og fikk tolv øre timen for å kaste avkapp opp i ei vogn fra stavskjæreriet. Senere kom han inn på maskin-snekkeriet hvor hans far var formann og han ble der i fire år.

I 1913 snakket direktør Thams frampå om at han hadde planer om å forlate landet med bedriften. Dette kom han da også til å realisere i 1913. Han begrunnet sin beslutning med at det ble vanskelig å drive sagbruk på samme måte som før. Det ble dannet fagforeninger, og ellers var det en urolig tid, så han besluttet å pakke kufferten sin og reiste da til Paris og senere til Mosambique hvor han ble bestyrer av fyrsten av Monacos store eiendommer der. Nedleggelsen av sagbruket i Thamshavn viste seg å bli litt av en ulykke for stedet da de som var ansatt ved bedriften stod i et avhengighetsforhold til den. Mange hadde blant annet fått materialer på borg slik at de kunne bygge hus på stedet. De fleste hadde bare lært den vanlige rutinen på sagbruket og kunne ikke noe annet fag. Noen flyttet ut fra stedet til Steinkjer og andre steder der det var sagbruk. Det ble likevel mye lediggang på Thamshavn og det førte med seg en svært dårlig økonomi for mange. Senere ble en del beskjeftiget i Orkla Gruber og Thamshavnbanen som ble bygd for å transportere kis fra Orkla Gruber. Da var den verste krisen over på hjemstedet Thamshavn.
 
 

LÆRETIDEN I TRONDHEIM

 

I 1910 dro Anton Husby til Trondheim for å gå i lære ved Ørens Mekaniske Verksted og for å begynne ved Trondheims Tekniske Aftenskole. Da var forholdet det at den som kom fra landdistrikt fikk ikke begynne i første klasse ved skolen, men måtte først gjennomgå en forberedelsesklasse. For hans vedkommende kom dette til å bety at han nærmest kastet bort to år. Han begynte i forberedelses-klassen i 1910 og etter et halvt års tid ble han sykemeldt og fikk ikke fullføre det andre halvåret i forberedelsesklassen. Ved nyttår måtte han så begynne på igjen der han slapp året i før. Da han hadde passert denne klassen, kom det en forordning om at den som kom fra landdistrikt skulle få avlegge en prøve og så gå direkte inn i første klasse. Det var faren, Even Husby, som fikk ordnet avtale med direktøren for verkstedet slik at han fikk gå i lære med en lønn på atten øre timen, mot en vanlig læreguttkontrakt som den gang lød på åtte til ti øre timen. Dette var ikke mye å livberge seg på, men en måtte ofre noe for å skaffe seg opplæring. Ukelønna på verkstedet ble 10 kroner og 25 øre; av disse pengene betalte de 24 øre per uke til en privat sykekasse. Hos en eldre enke bodde han for 10 kroner uka og fikk da kost og losji. Når kost og losji og sykekasse var betalt, var det 1 øre igjen til å gå på kino for.

-No va' det slik at når vi va' på sagbruket så brukte vi å ha maten vår i sånne blikkeske' som va' forma som ei kakskive, som vi sa. Detta brukte dæm ikkje på verkstedet selvfølgelig. Der brukte dæm matposa der, og når det kom noken med noka anna skikk, så tåltes det ikkje. Og e' opplevde det første dagen, at når e' skull' gå heim om kvelden og e' skull' ta mateska, så va' ho selvfølgelig spikra fast te benken. Så måtte e ' gå over te matpose e' åsså. -Det va' en skikk, eller uskikk kan en vel sei', at når noken b'ynte der så ville disse gammelkaran ' at'n skull' krympe plassen, som det hette. Og det bestod i at'n skull' spandere femognitti øre te ei flaske akkevitt. Det va' no litt av et problem for me' detta der, men når e' veidde att og fram, hvis e' ikkje gjor' det, så kankje fekk e' ikkje den rettleiinga som e' hadde behov for. -Så derfor så ga e' gamlekaran' der femognitti øre, og så gikk dæm opp i gata ovenfor og kjøpte se' ei flaske akkevitt som dæm konsumerte. Og sia så va' det ikkje noka trouble for mitt vedkommende med hensyn te rettleiing om verktøy og arbeidsmåta.

Læretiden ved Ørens Mekaniske Verksted varte i fire år og om kvelden var den tekniske aftenskolen det faste programmet. Men til tross for det fikk han så mye tid til overs at han kunne være med på andre ting. Blant annet så var han ganske flittig til å gå på biblioteket og låne bøker. Han leste nesten alt han kom over. Til å begynne med var det mye skjønnlitteratur som ble lest, især Jack London ble han svært interessert i. Lysten til å følge med i andres tankegang var stor og han lånte bøker om filosofi. Immanuel Kant og Friedrich Nietzsche var han særlig opptatt av. Det var en stor tilfredsstillelse å få klarhet i deres ideer og filosofiske systemer. Denne "lesetida" i Trondheim har nok hatt sitt å si for ham senere i livet, da han har fått en evne til å uttrykke seg skriftlig. Dette har skjedd kanskje først og fremst gjennom en stor samling sanger. Foruten lesningen, var det også andre sysler som ble drevet i Trondheim. Han var aktivt med i det politiske liv i fagbevegelsen, i motsetning til hans far som var høyremann.

Han gikk til og med et kurs i esperanto, og den siste vinteren han var i Trondheim gikk han på "Studentenes Friundervisning" og lærte engelsk. Ved den tekniske aftenskolen hadde han en svært flink lærer i maskintegning og fysikk, ingeniør Bassøe ved vannkraftlaboratoriet ved NTH. Han kom ofte i diskusjon med elevene og han mente blant annet at alt lå så godt til rette for den som ønsket å bli sivilingeniør. Dette var rundt 1913, da Thamshavn var midt oppe i en krise på grunn av nedleggelsen av sagbruket. Anton Husby tillot seg derfor å opponere mot ingeniør Bassøe og mente at det var umulig for andre enn de som hadde foreldre med nok penger å ta av. Til det svarte han: "Hvis du, Husby, bestemmer deg for å bli høyskoleingeniør, så er du ingeniør om seks år. "Men det mente han selv at han hadde ingen økonomisk mulighet for. Da han var ferdig ved Trondheims Tekniske Aftenskole, søkte han på en jobb ved Thamshavnbanen som dreier. Han fikk jobben og flyttet til Orkanger, men var der kun ett år. Dette året stod han for det meste og dreide jernbanevognhjul og var delvis med og monterte lokomotiv og vogner. Dette arbeidet syntes han var ensformig og han så ingen fremtid i denne virksomheten. Det var ikke hva man kunne og ville der, det viktigste var at man var tilstede, og det lå ikke riktig for han.


DEN FØRSTE OPPFINNELSE

I 1916 fikk han vite at det var en ledig stilling i Ålesund på et motorverksted og da sluttet han ved Thamshavnbanen.  Han dro så til Ålesund og begynte å arbeide i et verksted i Skarbøvika. Mens han var i Ålesund, giftet han seg med Nancy f. Hessen og de stiftet familie der. Det ble en barnerik familie med tilsammen ti barn, fem gutter og fem piker. To av mistet de tidlig på grunn av ulykker. I Ålesund kom Anton Husby i nær kontakt med fiskeri, og da kom han til å eksperimentere en del for å skape et transportredskap for sildetønner. Det var nokså primitivt den gangen. Det fantes ikke gaffel-trucks eller lignende. Han kom fram til et redskap for transport av tønner i liggende stilling, i stedet for som før at de ble rullet. Da viste det seg at når det var godt underlag, kai eller lignende, så kunne en mann arbeide dobbelt så fort med dette redskapet som når han gikk og rullet tønnene. Han tok med seg dette redskapet og reiste sørover til Måløy, Florø, Bergen, Stavanger og Haugesund. I Haugesund var det en formann på ei brygge som fikk se denne tralla, og han sa at dette redskapet hadde de egentlig ikke bruk for, men dersom han fikk·. ei tralle som en mann kunne betjene fullstendig alene, så hadde de bruk for den. Det hadde nemlig vært nødvendig med to mann til å ta tønna av og på tralla for liggende tønner.

Anton Husby reiste så hjem til Ålesund og brukte åtte dager til å fundere frem og tilbake på denne tralla. Da hadde han idéen klar, og resultatet ble ei ny tralle beregnet på stående tønner. Han søkte naturligvis om patent og fikk det i 1922. Det ble etter hvert spørsmål etter denne tralla, men det tok faktisk tjue år før den ble innarbeidd og i bruk over alt. Da var patentet gått ut, og flere tok denne tralla opp i sin produksjon. Likevel fikk han selv levert atskillige hundre slike traller. Man vet positivt at disse trallene er i bruk enda, blant annet på Island er det mange av dem.

 -Men det va' en liten episode i forbindelse med den der reisa te Haugesund. E' kom inn på et mekanisk verksted der og skull' få gjort en liten forandring på den tralla. Og mens dæm utførte dessa forandringan',  så står e' og ser me' om i verkstedet, og står bortmed en vegg og ser på ei stor skive med en masse lodd på. Og så kjem verkstedeigar'n bort te me' og så si'n det at "Det der kan du vel ikkje si ka det e' for noke , " sa'n. "Joda", sa e' "det der ska' e' si ka det e', det e' en mann som har prøvd å lage ei evighetsmaskine, men han har ikkje greidd det'!  -"Ja kor kan du vite det" sa'n. -"Jau for far min prøvde det samme, men på en atskillig enklare måte."  Jau men det her va' en handelsreisende som ha' spandert over tre tusen kroner bare i kulelager for å få det her te å gå, men han kom no fram te et dødpunkt han åsså sa'n.

 Demonstrasjon av en tønnetralle.

 


SAMARBEID MED ALEXANDER ZARIN

Mens Anton Husby bodde i Ålesund, oppstod det en krise i 1925. Alle verkstedarbeiderne ble gående ledige. I denne tida ble han kjent med en Alexander Zarin som opprinnelig kom fra Riga i Latvia. Han hadde ideen til en innretning til å åpne og lukke sildehover ved hjelp av ei snor . Det som var det revolusjonerende ved denne innretningen, var at man med samme snor kunne både åpne og lukke hoven. Dersom hoven var tom for sild, var det umulig å åpne den, men kom det noen kilo med sild opp i den, så åpnet den seg når man drog i snora. Husby laget de endelige tegningene og så fikk de innvilget en søknad om patentbeskyttelse.  Dette låsearrangementet ble en hel artikkel, og de kom i gang med å produsere. Så gikk det ikke bedre til enn at han, Zarin, fikk flere patentinngrep. Ved det første patentinngrepet ble Zarin tilkjent erstatning, men da det oppstod flere kopier av patentet, hadde han ikke råd til mer sakførerhjelp, så da lot han det bare være.

Da både Husby og Zarin ble arbeidsledige så de seg om etter noe å lage. Det første de begynte å lage var ei eksenterpumpe etter amerikansk mønster. Denne gangen var det altså ikke snakk om en ny oppfinnelse, men noe å gjøre for ikke å gå ledige i kriseåra. Det var ei handdrevet pumpe som man kunne sprøyte vann over et hustak med. Det merkelige med denne pumpa var at den gav ideen til den mannen som senere startet fabrikken Hydraulic som er en av de største bedriftene på Sunnmøre, og som fikk utnevnelsen "Årets bedrift 1970". (Dermed skal det ikke være sagt at de kopierte Husby og Zarins eksenterpumpe.)
Nå gikk det slik at "de to oppfinnere" ble gående ledig og ble faktisk tvunget til å finne på nye måter å tjene penger på. Det nye foretagende gikk ut på å sende levende krabbe til Oslo fra Ålesund. De fikk seksti øre stykket for krabbene, og det så ut til å bli en bra forretning. Men så sendte de en kasse krabbe med det resultat at en stor del av krabbene var døde da de kom frem til Oslo. For de døde krabbene fikk de bare tjue øre stykket. Så begynte de å spekulere på hva de skulle gjøre for å holde krabbene levende under transporten. Snart hadde de løsningen: De ville transportere krabbene i sjøvann, og holde vannet friskt ved hjelp av oksygentilførsel. Apparatet som krabbene skulle fraktes i måtte bestå av: En "drums" full av sjøvann, ei surstofflaske med en slange som gikk ned i bunnen av "drumsen" til en spiral med en masse huller slik at oksygenet ble tilført vannet.
Nå fikk de tak i hundre krabber og surret klørne med streng og la dem ned i jernfatet med så mye vann at det gikk over de øverste. Kranen på surstofflaska ble da åpnet så vidt, slik at det kom en svak strøm av surstoff til vannet. Da gikk de og holdt vakt over dette i fem døgn, og da det var gått fem døgn, tømte de fatet og det viste seg at bare en krabbe var død. (Det kunne like gjerne være av mangel på næring.) Gleden var naturligvis stor, de fortsatte det samme eksperimentet med forskjellige fiskeslag og det gav samme resultat. Da sendte de bud på fiskeriinspektør Otterlei og han kom ut for å se på det nye foretagende. Han mente at dette var en alle tiders god ide og sa at dette måtte de fortsette med. Han pekte på at i Oslo var det ikke mulig for en brønnbåt å ligge mer enn fem timer ved kaia før den måtte ut i fjorden, da vannet inne på havna ikke var brukbart for fisken. Denne ideen som så ut til å åpne store perspektiver strandet på grunn av for dårlig økonomi. De hadde ikke råd til å lage noen forsendelse, heller ikke til å reise ned til Oslo for å påse at alt gikk som det skulle. Derfor ble krabbe- og fisketransporten simpelt hen lagt til side. Et år senere, i 1929, stod det i avisene om en mann i Trondheim som hadde begynt å sende levende fisk med jernbanen, og at han tilsatte vannet, som fisken ble fraktet i, noe hvitt pulver for å holde det friskt.

- Da e' kom te Molde i 1930 så traff e' fiskeriinspektør Otterlei ute i Myrabakken, og så hilse' e' no og spør om han kjenne' me' igjen. "Joda e' kjenne da dokker igjen'' sa'n. "Ja no må du si me' Otterlei, ka e' det for slags pulver han bruke han der mannen oppi Trondheim som sende fisk med jernbanen?" sa e'. Og da flira 'n Otterlei og så sa 'n det:" Nei han har ikkje noko pulver, han har stole dokkers patent han. Da e' så han kom bærende på to små surstofflaske’, ei under kvar arm, så tenkte' no på dokker med en gang," sa'n.  " Ja, ja" sa e' "vi hadde ikkje råd te’ å forfølge saken vi" sa e'.
 

HIPPOS FLYTENDE FISKELIM

I 1929 dro Anton Husby til Averøya på Nordmøre. Der drev han og monterte et sildoljeanlegg for en fabrikk. Ved denne fabrikken var det også en avdeling som laget fiskelim, og han kom litt inn i fremstillingen av det. Det han ikke var informert om, var konserveringsmidlet som ble tilsatt limet. Da fabrikkeieren skjønte at han var kommet så godt inn i produksjonen av fiskelim, kom han med en kontrakt som gikk ut på at Husby aldri skulle begynne å lage fiskelim. Noe slikt kunne han ikke skrive under på, og resultatet ble at han mistet jobben på dagen. Så lånte han seg en færing og rodde til Kristiansund. Derfra ringte han til Molde og fikk arbeid på Gideon Motorfabrikk. Da han kom til Molde, ble det etter noen år arbeidskrise der også.
  
I 1935 var det ikke arbeid å oppdrive i faget. Da så han en mulighet i å lage fiskelim og fikk da en del hjelp, så han kunne kjøpe en liten dampkjele og en del utstyr. Han fikk leie lokale i "Solemdalgården" der hvor Moldeelva renner ut. Med bistand fra apoteker Amdam fant han frem til et konserveringsmiddel som viste seg å være meget brukbart. Han kunne da fremstille limet: Råstoffet som var fiskeskinn gikk først gjennom en blekeprosess, der det ble bleket ved hjelp av svovelrøyk. Så ble det kokt ut i vann til en fin oppløsning. Faste partikler ble filtrert og sentrifugert bort fra oppløsningen. Den ble så kokt og inndampet slik at det fikk en riktig konsistens. Til slutt ble det tilsatt et konserveringsmiddel som forblir en produksjonshemmelighet. Limet viste seg å være førsteklasses. På en eller annen måte kom Anton Husby i forbindelse med et firma i London som het Riezer & Co. Og han skrev og spurte om de var interessert i å kjøpe fiskelim. Da sendte London-firmaet to prøver på glass av lim som de hadde. Det ene var en svært klebrig substans, men luktet ille. Det andre var en slags sukkeroppløsning. Så spurte de om han kunne tilby et lim som hadde de gode egenskaper med hensyn til lukt hos "sukkeroppløsningen", men som var like klebrig som det andre. Han sendte over en prøve av det limet han selv nettopp hadde fremstilt. Dermed fikk han brev tilbake om at limet var helt tilfredsstillende. Limet skulle de bruke fremstilling av etiketter og de kunne tenke seg å kjøpe 6 tonn om gangen. Med det utstyr han da hadde, kunne det maksimalt produseres 25 kg per dag, og det var derfor ikke noen mening i å reflektere over ordrer der det var snakk om flere tonn.
Han gikk da over til å tappe lim på tuber sammen med to sønner: Arnt og Helge, som da var i konfirmasjonsalderen. Det ble da også produsert atskillige tusen tuber "Hippos" fiskelim. Navnet ble utledet av det greske ordet hippokampos som betyr havhest. Som provisjon på denne artikkelen krevde salgsfirmaet 60 %. Da ble det lite igjen på produsenten og det lønte seg ikke å holde produksjonen gående i lengden. -Men tredve år senere, det e' vel ikkje mer enn tre år siden, så traff e' konsul Jonas Lie på gata i Molde, og han har e' no brukt å prate med av og te, og så si 'n det at: "Det e' et svært godt lim du laga," sa 'n,  "Ja lim," sa e', "e' har ikkje laga lim på over tredve år e' sa e'. "Ja men e' kjøpte en tube på Åndalsnes i går," sa 'n "og det e' aldeles utmerket".  "Så det viste altså at konserveringsmidlet va' meget brukbart".





Hippos fiskelim emballasje.


UTNYTTELSE AV HAVETS KREFTER

I 1936 var Anton Husby ute i Bjørnsund for å utføre et arbeid der. Om søndagene var det ikke så mye å ta seg til, men når det var godt vær, kunne han sitte ute på bergrabbene og se ut over havet. I Nordre Bjørnsund er øya delt i to av en kløft slik at sjøen vasker ut og inn og minner om en kraftig pumpe. Han ble svært fasinert av den voldsomme bevegelsen i sjøen. Selv om det var vindstille, så var det alltid bevegelse i sjøen. Så begynte han å spekulere. Han kom til at det her var en naturkraft som måtte kunne brukes til noe nyttig. Hvis han kunne komme frem til en innretning som nyttiggjorde seg denne bevegelsen, så var en stor del av oppgaven løst, men ikke alt. Det han i første rekke kom til å konsentrere seg om, var magasineringen av energien, hvilket var en forutsetning for at det skulle kunne komme til praktisk nyttet. Når det var stille, så måtte man kunne tappe energi fra et magasin. Til dette ville han bruke det samme prinsippet som ved "dykkerklokka" eller "primuslampa". Det skulle med andre ord dreie seg om trykkluft. I korthet går det ut på at man presser luft ned i en beholder med åpning på undersiden og ventil på oversiden hvor det skal tappes luft. Åpningen på undersiden må være tilsluttet et væsketrykk, for eksempel ved å senke den ned i vann. Tapper man da luft av beholderen, presser væska etter og fyller rommet.
Husby tenkte seg da en tunnel ned gjennom fjellet ca. 400 m under havflata og dermed åpning mot havet. Til dette fant han at en rekke nedlagte grubeganger ville egne seg. Han tegnet snart ned en skisse av dette prosjektet og sendte det, pluss beskrivelser av anlegget til professor Sundby ved vannkraftlaboratoriet ved NTH. Han fikk snart et brev fra Sundby hvor han uttalte seg meget positivt og sa at teknisk sett var det ingen ting i veien for å bygge et slikt arrangement. Etter dette satte Husby i gang med å regne ut de dimensjoner som var nødvendige for å bygge et slikt kraftverk. Når dette var gjort, samlet han opplysninger om lengdene på de pausene som kunne være i bevegelsene i sjøen. På den måten ville han skaffe seg en oversikt over tilgangen på drivkraft. De gunstigste stedene langs norskekysten var Furuholmen fyr på Finnmarkskysten og Ona fyr i Møre og Romsdal. Anton Husby lanserte også ideen overfor overingeniøren ved Kraftforsyningen i Møre og Romsdal og viste til den positive reaksjonen han hadde fått fra NTH, men han interesserte seg visst ikke for det. Dette var naturligvis meget beklagelig for når det ble snakket om øket kraftutbygging, så var dett e et felt som enda ikke var tatt i betraktning. I mot setning til mange andre energikilder, er dette en kilde som er natur- og miljøvennlig, og skulle derfor bli enda mer aktuell ettersom tida gikk. Det er heller ikke til å komme bort fra at her har vi en kraftkilde som er nesten ubegrenset dersom vi bare prøver å temme bevegelsene i havet.
Etter krigen fikk Husby greie på at i Malm Gruber i Nord-Trøndelag hadde de bygd seg et "trykkluftmagasin" akkurat etter det prinsippet som han selv hadde lansert overfor professor Sundby og overingeniør Helldal. Senere fikk han også vite at Rødsand Gruber i Romsdal hadde bygd et magasin etter nøyaktig samme prinsipp.


EGET VERKSTED

Vinteren 1954 dro Husby til Sverige for å lære seg et helt nytt fag. Det skjer ikke hver dag at en mann på 60 år bryter med det yrket han har hatt i 40 år, sier opp en god stilling og setter seg på skolebenken for så å starte en ny bedrift presentert som den første i sitt slag i fylket. Den nye virksomheten var reparasjon av sagblad. Tidligere var man blitt henvist til Østlandet for å få utført slike reparasjoner og mange gikk til innkjøp av nye sagblad straks bladene fikk en skavank. Husby så et udekket behov her i fylket når det gjaldt sagbladreparasjoner og besluttet derfor å gå inn for faget. Undervisningen fikk han ved en sagbladfabrikk i Iggesund og under sitt Sverigesopphold skrev han 5 reisebrev hvor han gav en fyldig beskrivelse av forholdene der borte.
På grunn av en viss erfaring fra arbeid i Orkanger før 1910, nøyde han seg med halve kurstiden i Iggesund vendte så tilbake til Molde der han startet sin bedrift under navnet Anton Husby & Co. Det var til å begynne med meningen å drive utelukkende med sagbladreparasjoner, men snart kom det andre ting inn i bildet. Etter et års tid fikk han i oppdrag å utarbeide en harpun for småkvalen. Det var den kjente kvalfangeren Lars Oterhals som bad han om å forsøke. Husby gikk i gang med oppgaven og skapte en harpun som ble en god salgsvare. Senere, omkring 1960, gikk det tilbake med både kvalfangst og etterspørselen etter harpuner. I sin "portrombedrift" laget han ellers tønnetraller, skolepulter, stormklaffventiler, gripesakser og til dels maskinene som fabrikkerte disse. Han holdt da til i et lite lokale ved siden av Heimdal motorfabrikk og da var det at "spilloppen" så dagens lys. Det velklingende navnet hadde ingen ting med vers og viser å gjøre. I virkeligheten var det et båtspill.


Etter hvert kom sønnene Helge og Nils Husby med i verkstedet og sammen utarbeidet de en "anordning" for låsing og utløsing av snurpenot. Denne innretningen viste seg å fungere meget tilfredsstillende og de søkte om patentbeskyttelse for den. Det tok et år før de fikk patent i 1960. Mekanismen minner noe om en paraply som kan slås ned, og hensikten med oppfinnelsen var å kunne oppnå en rask og effektiv utsetting av noten(også betegnet som synkenot). Anton Husby & Co ble avviklet i 1959 og Anton Husby gikk sammen med sine to sønner i et nytt firma som ble kalt Anton Husby & Sønner. Dette firmaet fikk leie en kommunal brakke i Julsundvegen 34, da det startet 1. januar 1960.
Som startkapital fikk de fra Distriktenes Utbyggingsfond garanti for et lån på 15 000 kr, og Molde Kommunes garanti for et lån av samme størrelse. I tillegg kom et privat innskudd på 20 000 kr av Helge Husby, slik at startkapitalen for det nye firmaet lød på 50 000 kr. Av disse pengene gikk ca. 40 000 kr til innkjøp av maskiner som var brukte: dreiebenk, sveise-apparater, boremaskiner, håndverktøy etc. og en del kontorutstyr. Det ble samtidig nødvendig å ansette to mann i verkstedet, slik at de kom til å sysselsette 5 mann i starten.
Foruten at bedriften begynte å produsere Anton Husbys patenter, var en stor del av produksjonen anbudsarbeid som for eksempel stålkonstruksjoner til bygg. Som eksempel kan nevnes Godsstasjonen på Åndalsnes, hvor det gikk med hele 50 tonn stål. I 1961 konstruerte de en ny tralle som minner om den som Husby fikk patent på i I922. Den nye trallen skulle brukes til å heve og transportere "drums", åpne og i vertikal stilling, og måtte derfor utstyres med en spesiell mekanisme. Dette løste de på en sinnrik måte, og på denne trallen fikk de patent i 1961. I dag produseres denne trallen på lisens i England av firmaet Slingsby i London.
En konstruksjon som viste seg å bli litt av en suksess var "stolpereiseren". Den er illustrert på neste side. Foruten til reising av kraftlinjer, har den med fordel blitt brukt til bygningsarbeid, og ved felling av store trær. I dag brukes den over hele landet, til og med på Svalbard. Det har også vært på tale med eksport til Australia.
Det viste seg snart at plassen ble for liten i den kommunale brakken ved Julsundvegen. Allerede i 1964 begynte de å se seg om etter nye lokaler, og løsningen ble tomtekjøp på Årø, og bygging ble igangsatt i 1967. Det nye anlegget ble planlagt og tegnet av ingeniør Fr. Heggertveit som senere har vært tilknyttet firmaet som konsulent.
Siden firmaet kom inn i de nye lokalene har det hatt en allsidig produksjon. Blant annet har det laget hydrauliske båtkraner (en av disse til Redningsselskapets nye flaggskip: "Sjøfareren".) Ellers har det vært en god del stålkonstruksjoner til bygg og anlegg. En kan her nevne skitrekk som et eksempel. Det mest avanserte produkt som firmaet har levert er vel en plast-støpemaskin som fjernstyres fra en kontroll-pult. I dag beskjeftiger firmaet 12 mann, oppdragene øker, og i skrivende stund averteres det etter flere medarbeidere, med sikte på å komme opp i en arbeidsstokk på 20 mann.

 

Over: Stolpereiserutstyr til Linjebygging.
Under: Skolepulter produsert i lokalene øst for gamle Heimdal Motor.

 Over: Produksjonsanlegg for Sundolitt/isopor leveringsklart i verkstedet på Årø.

 
 

PNEUMATISK FJERNBETJENING AV VENTILER .

 
Da "lastelinjekonvensjonen" av 1966 ble satt i verk, så inneholdt den bestemmelser om at blant annet bunnventiler på skip skulle kunne betjenes fra dekk. Umiddelbart før den trådte i kraft, fikk Anton Husby & Sønner en henvendelse fra Akers Mekaniske med forespørsel om de kunne uteksperimentere en pneumatisk (d.v.s. ved hjelp av trykkluft) innretning for fjernstyring av klaffventiler, idet man regnet med at alle skip ville måtte utstyres med slike . Imidlertid viste det seg at Det Norske Veritas tolket bestemmelsene på en mer liberal måte enn hva skipsverftene hadde regnet med. Kravet om fjernbetjening av ventiler ble derfor bare håndhevet på spesielle skip, og under spesielle forhold.

 
I 1970 var styreanordningen ferdig utformet. I en artikkel i Norges Handels og Sjøfarts-tidende skrev verftseier Arne Grønningsæter under overskriften "Robust pneumatisk lukkeanordning for klaffventiler" blant annet: "Klaffventiler i form av non-return-valves, slike som man finner på avløpsledninger fra sanitær- og bysseanlegg, eventuelt andre systemer om bord på skip, er ofte i søkelyset ved skipshavari. Årsaken er jo enkel nok .Den slags ventiler hører jo som regel til systemer med ledninger som har sitt tilløp over dekkslinjen, så lenge fartøyet er intakt. Ved havari kan de imidlertid få sitt tilløp under vannlinjen og så mange slike forbindelser som det er i et moderne skip med gode sanitæranlegg og andre avløp, kan det bety en alvorlig økning av muligheten for vanntilstrømning i et skip hvor pumpene har nok å gjøre med å holde en havariskade stangen. Slike ventiler må jo som regel fjernstyres, og er det mange av dem, helst alle på en gang. I en mindre mekanisk bedrift i min hjemby har Anton Husby klart å lage en slik ventil som er blitt godkjent av både Veritas og Skipskontrollen. Den er usedvanlig robust, og har en enkel utførelse, med adgang til å få ventilen både lukket og åpnet igjen pneumatisk, foruten at den nødvendige indikator også er pneumatisk styrt. En av fordelene ved ventilen er at de stålfjærer den er utstyrt med, er rustfrie, og for dobbelt sikkerhet anbrakt i vanntett hus. Jeg har sett en arbeidsmodell av ventilen med utstyr og må si at den virker overbevisende på meg."

 
Anton Husby & Sønner har nå levert slike ventiler til en svensk slepebåt og isbryter med godt resultat, og skal nå: levere slike til en større lastebåt som skal til Danmark. Det er en vare som er i ferd med å komme inn på markedet. Her må en nok regne med vansker når det skal konkurrere med store sammenslåtte konserner, men så lenge det er en vare som skal dekke delvis en ny funksjon, kan en på den annen side øyne store muligheter. "Ventilen" er patentsøkt i til sammen sju land: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Vest-Tyskland, Storbritannia og Japan.
 







KÅSERI

Anton Husby har også vist seg som en habil kåsør og foredragsholder. Det han har snakket om har gjerne vært forbundet med funderinger og livsfilosofi. Som eksempler kan vi se på to kåseri som han har holdt i NRK. Det første holdt han i I953. Som tittel hadde han valgt: "Funderinger ved dreiebenken", og dette kåseriet vakte mildest talt begeistring blant mange. I en avis skrev P.N. under overskriften "Godt gjort Husby": "Aldri har vel lørdagskåseriet i Kringkastinga hatt så stort publikum i Bolsøy og Molde som da Anton Husby hadde sine "Funderinger ved dreiebenken ". Det er rart med det når det er en av ens egne som er frampå. Da vil en gjerne høre om dette kan gå godt. Mange sitter også klar til å kritisere vedkommende når "en ganske alminnelig mann" som alle kjenner, våger seg til med noe ekstra. Men går det som det gikk med Husby, da er det stas for alle. Hør her, vi kan det her oppe også, på vår arbeidsplass og i vår krets. Og Husby kunne det også! Han kåserte så lunt og koselig som om han snakket til kameratene i "foreninga" eller "samfunnet" - enkelt og greit, med humor og fortellerglede, men slett ikke uten brodd. Det var godt gjort Husby."

Til sitt lørdagskåseri ved årsskiftet I965-66 hadde han satt som tittel "Funderinga attmed rettarstedet". I sin kritikk "Et hopp inn i det nye året-" skrev Caro Olden i Dagbladet blant annet: "Retterstedet var ikke galgebakken som man kanskje skulle ha trodd, men det gjaldt hammer og ambolt under arbeidet med å rette en sag som har bulket seg. Det var mye livsfilosofi forbundet med dette arbeidet, det var så mye sunnt vett og fin vurdering av arbeidsgleden ved håndverket som lyste fram av disse funderingene, at man fikk lyst til å rekke fram hånden til denne arbeidsmannen med de gode tanker, og si takk-- ".
Som en kuriositet kan nevnes at Anton Husby ved en senere anledning avla Caro Olden en visitt og gav henne det omskrevne håndtrykk.
 

RIMSMEDEN

Det skulle bygges en kvegvokter på Eikrem på veien til Fræna . Ingeniørene hadde lagt fram en plan for herredsstyret i Bolsøy om at de skulle lage vokteren av planker. Da dette skulle behandles i herredsstyret, ble det sagt at det ikke var så heldig å bygge kvegristen av treverk, for det var så store åpninger mellom plankene, at kyrne kunne gå seg nedi og bryte av beina. I Amerika var det brukt jernrør, var det en rørlegger som sa. Der var det ikke mulig for kyrne å skade seg, for de turde ikke gå bort på rørene som lå løst. Imidlertid så erklærte ordføreren at: "her har vi en plan utarbeidd av ingeniører, og vi har ikke annet å gjøre enn å bevilge pengene". Det ble en hel debatt om denne kvegvokteren, og det hadde til følge at Anton Husby skrev en revyvise på 2I vers om saken. Her har det ikke lykkes å skaffe til veie hele denne revyvisen , men I7 vers er gravet fram ad muntlig vei av "Kvegvoktar'n på Eikremsmyra".  Med denne visa var det han startet sin rimsmedvirksomhet, hvilket han har befattet seg med en hel del i senere år.
En annen revyvise som er tatt med her er "Istad Kraft". Den ble skrevet på bakgrunn av strøm-mangelen som var så prekær straks etter krigen, og skulle fremføres på en aftenunderholdning av sportsklubben "Rival". For å få fram noe av poenget med sangen, må vel tas med at den ble framført av en som lå i en seng med et pedaldrevet aggregat, som gav strøm til en nattlampe. Her er også tatt med oppsangen som han skrev til den samme revyen. En vesentlig del av Husbys sanger er skrevet til giftermål. Her har han forsøkt å finne fram til det spøkefulle, og ellers det som kan være av personlig interesse, i motsetning til de massefabrikerte sangene hvor den ene er lik den andre. Viktige ingredienser, foruten rim og rytme, er ordspill og som regel er det et slående poeng til slutt. Kanskje nettopp på grunn av det personlige innholdet i bryllupssangene er de ikke representert her. Derimot er her tatt med noen jubileumssanger. Sangen til "jern og metall"-foreningen ble skrevet for over 20 år siden, men er siden blitt sunget år etter år, og når de har hatt jubileumsfester. Sangen "Redningslaget" ble skrevet til det lokale redningslaget, men er skrevet slik at den godt kan benyttes av andre redningslag.
Etter en presentasjon av "Rimsmedenes Club", følger som avslutning på oppgaven, et lite utvalg av Anton Husbys sanger på de neste sidene.
 

IDÉEN TIL "RIMSMEDENES CLUB.

-Det va' en dag e' traff sorenskriver'n i Molde, og så sa'n at e' ha' skreve en svært bra sang te sportsklubben "Rival". "Ja, han blei i grunnen brukbar den" sa e', "men e' har oppdaga at det e' mange som skriv på rim her i Molde. Vi skulle i grunnen ha hatt en sammenkomst, og diskutert de herre probleman". "Ja, hvorfor ikke lage en Rimsmedenes Club da", sa sorenskriveren.
-Så kom e' te å nevne dette for programsekretær Gressdal i NRK, og så ville han at e' skulle samle stoff til en programpost som skulle hete Rimsmedenes Club. Den e' no enda ikkje kommet på tråden, e' har samla en hel del stoff, men e' savne' liksom at den yngre garde skal komme med bidrag. Det har e' enda ikkje fått i noken utstrekning.
 


 

ET UTVALG AV ANTON HUSBYS SANGER



Kvegvoktar'n på Eikremsmyra

Ingeniøran satt på Landfast og Ly,

straks utafor Rosenes by.

Gu trøste og bære,

no krevdes det gjære,

den grinda på Eikrem ga bry.
 
Dem regna og tegna på spreng,
og somme fikk stolpa og streng,
men spør ka det kosta
med fleir slike posta,
det blei reint for lite med peng.
 
Da fikk dem en storslått ide.
Just slik var det råd få det te:
på Amerikas veier
der hadde dem greier
som tjente for gjerde og le.
 
Til slutt kom dem fram til en pris ,
det kosta litt meir enn en gris.
For fir honder krona
med planka og hona
og spikar og arbeid og flis.


 Ordførarn fann saka så grei,
"no, kara ka har dokk å sei?
I står her med borde,
forlang berre orde,
men la det helst gå i en fei"·.

 

Et innlegg fra gårdbruker Krohn
slo fast at det va som ei von,
dem kunn få befatning
med skadeserstatning
om krøtera glei på ein hon.

 

 Men rørlegger Aarø var grei:
"Jeg kjenner Amerikas vei·.
Har kjørt den med bil
mange hundrede mil,
men jeg har mine sterkeste tvil"·.


 
"At voktarn ska lagas av tre
må være en særnorsk ide.
Jeg skal her forklare
prinsippet, som bare
er enkelt og greit å f å te".

 

"På·tvers over veien man bør
plassere ei rekke med rør.
Ei ku er forsiktig,
derfor er det viktig,
ho røre kvart rør når ho trør'."

 

"Dessuten må røra ligg tett
så ingen av dyra kan dett
og bryt tå seg beine
som Wollert han meine,
men slepp med en rimelig skrekk".




 
Det blei en debatt opp og ne,
dem snakka om jarn og om tre.
Han Bjørseth fikk seie:
"Amerikas veie
bør også bli Noriges vei".
 
Han Kringstad blei sint der han stod,
men prøvde å ta det med ro.
"Det derre med røran
og ingeniøran,
du Iver får gi deg med no".
 
"I tenkte" sa han Iver,
"Hold kjeft"
sa han Kringstad, "det er pengan det gjeldt·.
Vi har ingeniøra
og autoriteta,
ka ska vi med folkevett".
 
Så bygde dem voktarn i fjor,
tå planka og hona og bord.
Og bilan dem susa,
og krøtera snusa,
Det var som en drøm uten ord.
 
Men rett som at allting gikk godt,
han Tautra kom kjøran så flott
til Fræna om natta, 
Og hyppa og smatta
på hesten som tråva så smått.
 
Da plutselig blei det en stans,
han kjørte i voktar
n med glans,
og han var aleine
og hesten braut beine,
ja det blei en underlig dans.
 

 


Oppsang
Melodi: l sommarens soliga dagar.

"RI V A L" hilser alle velkommen
som elven i våren og flommen.
Sitt ikke der sløv og forkommen.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
Refreng:
Kom, skynd deg fort i real sport,
du blir kan hende noe stort.
RIVAL har jenter med humør
og spreke gutter nu som før.
RIVAL hilser alle velkommen
med sangen som vi alle stemmer i.
Vi sparer ei tideller møye
vi øver å strekke og bøye,
men takten og rytmen ·er nøye.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.
Refreng
 
I dag er vi nødt appellere
om hjelp til å utrette mere,
vårt arbeide vil vi forsere.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.


Refreng

Programmet vi her vil fremføre
er både for øye og øre
og vår melodi kan du høre.
Hei! Syng den sang vi alle stemmer i.


Refreng


 
 
ISTAD KRAFT
Mel.: Hver gang skumringen stille seg senker.
Nå når lyset er slukket her hjemme
setter jeg aggregatet i sving,
og om foten får gnagsår og blemme,
så sjenerer det slett ingen ting.
Her er lys selv om alle turbina
måtte stanse av mangel på vann.
Jeg kan greie meg godt med maskina
om det aldri vil regne det grann.

Som man ser er det enkelt og billig,
alt er praktisk og riktig plassert.
Blir jeg trøtt så er kjerringa villig,
ta en tørn, om hun er disponert.
Det blir solgt en ustyrtelig masse,
Istad får generalagentur.
Vi i penger vil gå rundt og vasse,
drar rundt jorda på ferietur.

Alle må over kraftverket gremmes,
Vi fik gå her i mørke og natt.
Det er trolig bestyreren skjemmes,
kanskje var der en watt der han satt.
Uten radio, lys eller varme
kunne mange i ergrelse stor
ønske Istad med rettferdig harme
sendt avgårde dit pepperen gror.

Det er klart, blir turbinene større
og det minker med regnvær og flom,
så har Salvesen sitt på det tørre,
aller tørrest når dammen er tom.
Hans beregninger er ikke gale,
og de vil nok engang holde stikk,
det er bare det slemme, fatale,
at han regna med mer enn han fikk.
 
Jern og Metall
I kveld skal vi feste i "Jern og Metall",
og post nummer en er en gla liten trall.
Vi synger den alle, det gir godt humør,
det vonde og vrange vi kaster på dør.
Ja folka fra smie, fra verksted og slipp,
skal hygge seg sammen og ikke gå glipp
av mat eller drikke, av alvor og skjemt,
så Jern og Metallfesten sent skal bli glemt.

Om hverdagen titt kan bli trasig og grå,
og skatten ble mer enn du ventet å få,
sa prøv kun å sette på livet kolør:
Vi har det tross alt tryeet og godt nu mot før
Heimdal og Brunvollmotorn er og.
Glamox og Stålprodukt, kjent begge to,
skuter ved Bolsønes, store og små.
I Molde skal hjulene dreie og gå.
Men jernfolket s kvinner som ofte og titt
må skrubbe og vaske en skitten habitt,
de synes i grunnen at vår teori
om kvinnenes frigjøring er fantasi.
For matstell og ongestell tidlig og sent
var ikke den frihet som de hadde ment.
I kveld skal vi hylde dem: Syng kamerat
om kvinnenes kjærlighet, omsorg og mat.

Og skulle det hende, en krise vi fikk,
at verden påny helt av hengslene gikk,
da gjelder det samhold og enighet sterk,
vår redning må bli et arbeidernes verk.
Maskinene trenger betjening og stell,
vårt jern og metallindustriens kartell,
av folk ved maskiner på land og i by
skal løfte vår verden i hengsler på ny.

Anton Husby
 
 
Til Molde Guttemusikkorps 20 års jubileum.
Mel.: Sønner av Norge
Guttemusikken med horn og med trommer
taktfast i marsj gjennom gatene går.
Stolt er foreldre når guttene kommer
tjueårsfest kan de holde i år.
Tuba, trombone / hver har sin tone,
Bass, klarinett og så fløyte tilslutt.
Trommer slår takten fra sone til sone,
byen er stolt av hver spillende gutt.
Korpset ble stiftet en stund etter freden,
startkapitalen var slett ikke rar,
derfor ble utstyret heller beskeden,
horn i et antall av tretti der var.
Steriliseret /og repareret,
hvert instrument det var blankt som et speil,
guttene i uniform utstaferet 
lærte å spille tross mangler og feil.
Når et turistskip til kaien vår klapper 
hilses det ofte med festlig musikk.
Gjestene myldrer ned landgangens trapper
overbegeistret for slik vakker skikk.
Sikkert de kommer / hit neste sommer.
Samtlige melder til venner og slekt:
"Reis du til Molde, som upartisk dommer
kan vi erklære, der får du det kjekt.
Gransker vi guttemusikkens annaler,
ser vi at bak står det kvinner og menn.
Trutt de har strevet og mange betaler,
men vi vil tro de har fått litt igjen.
Den gode skikken / frem for musikken
er en parole for samfund og hjem.
Gutter skal spille i ungdomsmusikken
nu og i fremtiden Hurra for dem.
Anton Husby




Redningslaget.



Mel.: Hvor i verden du går.
Vi har stiftet vårt lag
og vi slå vil et slag
for å redde i storm og forlis.
Våre midler er små,
våre medlemmer få,
men vi hjelper da til på vårt vis.

Laget startet så flott
og det gikk ganske godt,
det var aktive kvinner og menn.
Men som tiden svant hen
ble utviklingen den:
bare aktive kvinner igjen.

Og de strikker og syr
både dokker og dyr,
noen duker med hullsøm og slikt.
Her skal lages basar
og at lodder vi tar
er en klar og selvfølgelig plikt.

På det stormfulle hav
finner sjøfolk sin grav,
men vi vet at der holdes en vakt.
Dette vakthold som vi
nå er delaktig i
skal vi vite å holde intakt.

Vi er med i en ring
hele landet omkring,
la vår flåte av skøyter i havn,
være trimmet og budd,
så i storm og i sludd:
Alltid sjøklar fra akter til stavn.

Anton Husby.
 

En hilsen til E. Birkeland A/S på 100 års dagen


 
 
En hilsen til E. Birkeland på 100 års dagen

Over tretti tusen dager
er henrunnet nu i år
siden Erik «kobberslager»
her i Molde ned seg slår.
Med kameraet på plass
fester han til platens glass
brudeferder, mann og kvinne,
barn og voksne til et minne.

På er sekel mangt forandres,
men et faktum endres ei:
fotografen ofte klandres
når vi ser vår vi ser vår kontrafei.
Birkeland forstod den kunst
rett å vinne folkets gunst.
Vi kan her til underretning
melde om solid forretning.

Eliseus ble den neste,
fotograf, kameravant,
og i dag kan Erling feste
for de hundred år som svant.
Etter krigens tunge år
foto Birkeland nu står
klar å filme fest og drama
film til livets fotorama.

Billedstoff fra Romsdals tinder
Erling Birkeland har tatt.
Farlig klatring, mangt et hinder
står det bak hans billedskatt.
Han har vist et vågemot,
stø på hånd og stø på fot.
Stundom våget mannen livet
for å sikre motivet.

Det er nesten som et under
at den lille arbeidsstokk
greier film, kopi og kunder
når de strømmer til i flokk.
Løsningen er ganske grei,
når det går slik i en fei,
ja, det høres rent ut komisk:
vi blir fremkalt elektronisk.


Fra Anton Husby
 
 
 
 
 


Vårsang



 
Sneen smelter, elven flommer,
isen brytes, livet gror,
vi vil frem til sol og sommer,
vårens krefter i oss bor.


For en vår i tenkesettet

r vi ufortøvet inn,
Norges ungdom har forjettet
vårbruddstid
i folkets sinn.



La oss unge løfte merket

i begeistret trang til dåd,
samlet kan vi greie verket,
splittet vet vi
ingen råd.


Derfor ut av vinterdvalen,

vårens tid gir kraft og mot,
glad og fri som lerken, svalen,
verden ligger for vor
fot.


 

Anton Husby