TUR - RETUR TYSKLAND, Minner fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 1943 - 1945, Ved Helge Husby

TUR – RETUR TYSKLAND

Minner fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 1943 - 1945

Ved Helge Husby

Først vil jeg gjerne ha med noen ord om årsaken til arrestasjonen.
I april 1942 ble jeg, som så mange andre ungdommer, innrullert i Arbeidstjenesten. Siden den var styrt av nazistene, var den svært dårlig likt blant de unge, og det var mange som rømte fra landet for å unngå innkalling. Jeg fant også ut at dette var den beste utveien og brente Arbeidstjenesteboken min. Nå var det klart at jeg måtte bort, for dette var en straffbar handling.

Den 10. april er Ole og jeg på vei ut av toget på Elverum stasjon. Vårt mål var nå å komme over til Sverige og siden til England. Vi oppdager passkontrollen og bråsnur, løper bakover til utgangen på motsatt side, hopper av og løper det vi kan inn i skogen langs Glomma. Om natten sover vi inne i skogen mellom de høye, skjermende trærne, og neste morgen spaserer vi ganske enkelt inn i byen for å orientere oss. Alt virket så greit, ingen vakter å se på broen. Men så gjorde vi en tabbe. Vi ·gikk tilbake til vår leirplass og hentet ryggsekkene. Så vandret vi frimodig over broen, ut av byen – med våre ryggsekker og i sportsantrekk, - og ble straks arrestert da vi kom over til østsiden av elva. Dette var den 11. april. Det var nok ryggsekkene som røpet oss for grensesoldatene.

Dagen etter gikk det strake veien til Åkeberg fengsel i Oslo, og alt den 14. april bar det avsted til Grini fangeleir utenfor Oslo. Oppholdet der ble heller ikke av lang varighet, man det føltes bare slik, fordi det var lite mat og vi var alltid svært sultne. Etter en tid fikk vi vite at vi skulle sendes til Tyskland. Det var ikke lov til å sende noen beskjed hjem om dette, men så fikk vi like før avreisen beskjed an at vi kunne få sende hjem effekter som vi ikke hadde bruk for i Tyskland. Hvordan kunne vi nå få gitt beskjed? Jeg kom da på å legge en liten papirlapp med noen få ord inni en tom Stomatoltube, som ble lagt i et lite teppe i ryggsekken. Hjemme lurte de fælt på hva denne tomme tuben skulle bety – og der fant de så lappen fra meg, - og fikk omsider vite hvor vi var.

Den 28. juni ble vi sendt ut av landet med gamle "Monte Rosa" - en tidligere turistbåt som i lykkeligere tider ofte hadde vært i Molde - nå var vårt bestemmelsessted Tyskland.

To dager senere opplevde vi så vårt første møte med konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, omlag tre mil nord for Berlin. Det var et sjokk. Vår transport bestod av ca. hundre nordmenn, og det ble en lang marsj for en sliten og sulten flokk fra stasjonsbyen Oranienburg til fangeleiren. Etter ankomst måtte vi straks avlevere alt vi hadde med oss og på oss, klær, klokker, ringer, penger. Helt nakne stod vi der i kø, så ble vi hurtig og brutalt snauklippet og barbert over alt, og til slutt ble det kald dusj og avlusing. Bortsett fra forskjell i alder og høyde var vi nå alle like. På med fangedrakten og hollandske tre-tøfler, så var vi klar til marsj mot Block 23. Der fikk vi utlevert tøybiter med fangenummer og rød vinkel - den var for politiske forbrytelser. Mitt fangenummer ble N-68 176, så det hadde vært mange innom her før meg. Vokterne fortalte oss at vi skulle være i karantene i 14 dager før vi ble satt i arbeid.

Det var midtsommers og fryktelig varmt. Sult og tørst plaget oss alle. Så var vi blåøyd og uforsiktig og drakk av vannet i leiren, og da ble det problemer. Mange av oss ble syke og innlagt på Revier (en slags sykestue) med dysenteri - der var det fryktelige forhold. Kopiblyantene kom frem, og fangenummeret ble skrevet ned store tall på låret til de syke. Sammen med en eldre sørlending fikk jeg ei køye nesten oppunder taket, i den øverste av tre køyehøyder. Den var så smal at vi måtte ligge hver vår vei og det var bare en pute. Det var tett i tett med slike køyer og en stadig klatring ned fra sengene for å berge seg ut på do. Luften var stinn. Noen var så dårlige at de ikke klarte det i tide, og alt rant nedover køyene og bortover langs gulvet, der matskålene våre stod. Mange av våre norske fangekamerater døde der i den første tiden. Om natten var det ganske uhyggelig å komme seg ut på doen.

De som døde ble faktisk lagret i stabler ute på gangen og inne på do, så det var vanskelig å komme forbi, men vi måtte bare greie det på et eller annet vis. Som medisin mot dysenteri fikk vi kulltabletter og en grøtaktig masse som lignet på blåleire - var det kanskje også. Jeg husker ikke nå hvor mange dager jeg lå på Revier. Den som kunne forevise en avføringsprøve som var av normal konsistens, og ikke løs og blodig, ble forflyttet eller "utskrevet." En gutt fra Moss og jeg samarbeidet og ble enige om å hjelpe hverandre ved et lite trick, for å komme oss ut av dette elendige stedet. En av oss fikk en fin prøve og byttet bekken, så slapp vi ut av dette fryktelige stedet. Vi kan over i Revier IV, hvor vi var heldige og traff på en norsk lege, jeg tror å huske at var Dr. Fossen. Har kom med to Røde Kors-­pakker, en til hver. For en gledesstund!

Etterpå ble jeg plassert i en såkalt arbeidskommando, «Hauptzeugamt Waffenwerkstelle, Waldkommando». På dette verkstedet registrerte vi en tydelig mangel på råmateriale til reparasjoner. I de tyske Mauserne var det f.eks. ofte brukt hermetikkbokser til deksel i magasinet - på baksiden så vi fargene og reklamen. Noen ganger hadde vi som oppgave å laste opp våpen på håndtraller som vi drog og dyttet ut til en skytebane. Offiserene som var med, drev med innskyting av våpnene der. På en tur fikk jeg en gang følge av en sigøyner. Vi hadde fått ordre om å levere de ferdige våpnene til et magasin eller lager som lå i utkanten av verkstedområdet. For en gangs skyld var vi da uten vakt, så vi benyttet anledningen til å se oss om. Her så jeg bl.a. en mengde norske geværer, karabiner og miniatyrskyttergeværer. Kolbene var sirlig utskåret med fint mønster og navnet til eierne.

Alltid når flyalarmen gikk løp vi inn i skogen der latrinene lå. Vi ble alltid glade når flyalarmen gikk, for da så vi jo våre venner der oppe i det blå. Men når granatsplintene fra luftskytset returnerte til bakken, hørtes det som et veldig orkester i luften omkring oss. For sikkerhets skyld holdt vi ofte ei jernplate over hodet, og det hendte at splinter dundret i platen.

På dette verkstedet var vi fire nordmenn som arbeidet. Det var Arne, en mekaniker fra Ørskog, Belin som var dreier, og Viljam, en skuespiller fra Oslo, og meg. Det var veldig viktig å prøve trykkpunktet på våpenet før vi demonterte, og da snudde vi alltid våpenet mot veggen. En russer som stod like ved, skjøt en gang gjennom veggen på denne måten, - det var patroner igjen i magasinet. Stort oppstyr, men ingen ble skadd. Den samme russeren var ofte utkommandert til Berlin for å søke etter og uskadeliggjøre ueksploderte bomber, sammen med andre fanger. Det var et svært farlig arbeid, og han ble borte etter en slik tur. Kameratene hans fortalte at en bombe eksploderte mens han satt på den.

Utpå høsten, jeg tror det var i oktober, ble jeg hentet til Revier for å gi blod. Der kom jeg i kontakt med Dr. Oftedal, som var en slags "overlege" der, slik ble det sagt. Blodoverføringen var meget enkel - det var en direkte overføring fra mann til mann. Pasienten, en bergenser, lå ved siden av meg. Legen satte en kanyle inn i armen min, koblet sammen med slanger og en slags håndpumpe, og bergenseren fikk sitt blod. Jeg husker enda hvordan de spøkte med at pasienten rødmet i kinnene, mens jeg som var giver bleknet!

Vaktene var fæle til å bruke munn, de skjelte og smelte og slo fangene for den minste ting. Men Rottenführer Wagner, en av sjefene på vår kommando, var faktisk en hyggelig og grei kar. Så en gang kom det en rapport til ham om at jeg hadde røkt i arbeidstiden, og da reagerte han strengt. Meldingen gikk fra den ene sjefen til den andre. Jeg måtte straffes for forseelsen og havnet sammen med den gjengen som dyttet matvogna fra leiren ut til kommandoen og hjem igjen om kvelden. Det var temmelig slitsomt med stadig mas om "Schneller, schneller," og "los, los!" 

Hardt arbeid, lite og dårlig mat, elendig nattkvarter, gjorde at jeg kom på Revier igjen noen dager i jula 1943. I januar 1944 var det på’n igjen med samme slitet, og i slutten av denne måneden ble jeg virkelig alvorlig syk. Kameratene støttet meg, halvt bar de meg tilbake fra jobben og inn i leiren om kvelden. De måtte faktisk støtte meg opp under hele appellen. Etterpå bar de meg til Revier. Dr. Oftedal fant høy feber og slo fast at det var brysthinnebetennelse. Han gav meg sulfattabletter, og etter ca. 14 dager var jeg på beina igjen. Som noe midt imellom "bedret pasient og ansatt" måtte vi som var oppegående hjelpe til så godt vi kunne med koppevasking, gulvvask og matutdeling til de sengeliggende.

En dag kom det inn en helt spesiell ny pasient. Han var i sivil, ikke fangedrakt som oss andre. En flott mann å se på, en virkelig prominent person. Tsjekkeren Georg som var student, nå pleier, kunne fortelle meg at han var en gresk diplomat som kom fra et "Sonder­lager". Senere på kvelden ble han hentet av noen voktere. Nærmere midnatt kom de tilbake med ham.  Alt sivilt ved ham var borte, og han gråt som et barn. De dyttet ham bare inn, så han falt på gulvet. Jeg hjalp ham opp i køya, og la ham på magen. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor mannen gråt. Hele baken var slått fordervet, det var blå og røde striper, hovent og blodig. Neste dag ble han fjernet.

På denne avdelingen var det 2o pasienter, av dem bare tre nordmenn. En gang i april samme år ble jeg flyttet til en ny sykeavdeling i Revier II, der fikk jeg (fast!) jobb, samtidig som jeg var pasient. Rutinen var tidlig opp om morgenen, feie og vaske gulvet, levere ut termometere, og temperatur ble målt i armhulen. Hver pasient hadde sin brødskalk i køya, og det gikk veldig fort for oss å servere frokosten. Til drikke var det te eller kaffe, selvfølgelig noe surrogat. Omtrent 10 av de innlagte var operasjonspasienter, de fleste led av pleuritt. De lå med drensslanger fra siden ned i et glass, og jeg målte glassets innhold hver dag. Den tsjekkiske studenten var pleier og hadde ansvaret her. Pasientene ble tatt inn på en liten skiftestue, hvor vi skiftet bandasjer (av krepp-papirlignende materiale) og la inn nye dren. Jeg glemmer ikke utstyret - som bestod av saks, pinsett, skalpell og noen klemmer. Alt plassert i et glass sprit, som etter hvert fikk en ubestemmelig farge.

Nærmest porten lå det en spesiell mottagelsesbrakke kalt Revier I. Der var det alltid, forståelig nok, kø av syke fanger som fikk behandling for mindre skader. Det var ikke så vanskelig å stille diagnoser - verre var det å prioritere innleggelser. Videre var det en såkalt steril-avdeling, Røntgenavdeling og kontorer. Kjøkkenavdelingen lå i kjelleren. En dag tømte de en tilhenger lastet med russiske krigsfanger utenfor Revier I. Alle hadde uniformer, frakker, luer, bandolær. Ved første blikk så de livaktige ut - men så var de helt stivfrosne. Det var et fryktelig trist syn, bare tomme, stirrende øyne.

Sommeren 1944 gikk fort, og en dag måtte jeg forlate Revier og møte på appellplassen for nærmere ordre. Blant de fremmøtte var det også tre andre nordmenn - Kåre Hagen, Karsten Åsebø og Kristian Mugås. Vi var alle klar over at vi nå skulle forlate leiren, på transport som det het. Men først kom en inspeksjon av SS-arbeidsfordelingssjefen, han gikk sakte fremover og forbi. Da han kan til meg, gav han meg en forferdelig overhøvling for "arbeidsskyhet og asosial opptreden." Du nordmann skal bare passe deg, truet han. Heldigvis ble det ingen avstraffelse. Jeg hadde forbrutt meg mot en viktig regel som stod med store bokstaver på brakkene: "ARBEIT MACHT FREI" og "Det finnes en vei til frihet: Arbeid, Lydighet, renslighet." Så vidt jeg husker, var det ikke flere enn oss fire av nordmennene som ble tatt ut til denne transporten mot et for oss ukjent mål.

Bad Saarow var navnet på den nye leiren, og på den brakka som vi flyttet inn i, var det mange nordmenn, men også noen russiske fanger, så vidt jeg erindrer. Vi ble veldig godt mottatt av våre landsmenn der, og det var en god stemning blant dem.

Arbeidskommando.

I denne SS-leiren ble vi satt til veiarbeid, også et hardt arbeid. Jeg arbeidet sammen med trivelige kamerater som Embret fra Oslo, Truls fra Jessheim, T. L. Eid fra Kongsberg, jurist, den eldre sørlending Bragdø og baker Iversen fra Bodø. Her i denne leiren var det mye bedre å eksistere.

Sammen med oss arbeidet også en polsk fange som var murer og en stor, kraftig nordlending som jeg nå ikke husker navnet på. Vi jobbet sammen på noe som skulle bli til et vannverk, og jeg erindrer at grunnboringen var ferdig da vi begynte. Vaktsoldaten vår var østerriker, hadde vært "Alpenjäger" og snakket godt norsk. Han pratet mye om den vakre norske naturen. Han satte seg ofte oppe på kanten av tomta der hvor vi arbeidet, og der satt han faktisk og vernet oss fanger mot ubudne inntrengere på kontroll! Vi startet arbeidsdagen med å tenne et lite bål. Så stekte vi poteter og delte med vakten, han var nesten like sulten som oss. Polakken var flink til å snuse opp og "organisere" poteter til oss. Det gikk slik for seg: polakken gikk først med ei bøtte med litt sand som skulle skjule potetene, dersom vi var heldige og fant noen. Vi andre bar på noe verktøy som liksom skulle vise at vi var på arbeid. Vi la turen om kjøkkenbrakka, der det lå poteter og grønnsaker lagret på baksida, videre mot SS-leiren og så inn i skogen, hvor det var boligbrakker for SS. Polakken var lynsnar ned i søppeldunken og rotet etter poteter. Vi var heldige og ble aldri oppdaget, takket være den østerrikske vakten som samarbeidet med oss.

En dag fikk vi besøk av Finn fra Molde og franskmannen Maurice fra Paris, en hyggelig mann som til fulle mestret den kunst å arbeide langsomt. Han hadde vært lærer (lektor) og statssekretær i

Undervisningsdepartementet. Nå var han "flisegutt" for oppmålingslederen Finn, når disse to skulle stikke opp nye veitraséer i leiren. Maurice var også en slags "oppasser" for den tekniske sjef for leiren, "Unterscharführer" Pöschmann, ingeniør i det sivile, og langt fra noen glødende "Parteigenosse". På hans kontor stod en radio, og der inne var franskmannen ganske flittig, spesielt når det gjaldt å snike seg til nyheter fra BBC. De ble så bragt videre til oss andre. Finn og Maurice kom til oss med kikkert, tegninger og den lange målestanga. Da var det moro å rette kikkerten inn mot den sivile bebyggelsen nedenfor oss, men det var ikke lett å se, alt ble snudd opp ned.

Når vi så hadde fått støpt sålen, kom fagmurerne. De murte opp alle hjørnene på bygget, mens vi uerfarne murte opp veggene. Men jeg greidde ikke å holde det harde tempoet og ble derfor snart tatt ut av jobben. I denne tiden ble jeg godt kjent med en russisk fange som var på brakka vår. Vi satt ofte oppe i køya om kveldene, og han lærte meg da noen ord av sitt russiske språk.

Men så ble jeg syk igjen og ble plassert på sykebrakka. Feberen var høy og det var vanskelig å puste. Samtidig lå det også en ung polakk der. Han var skutt gjennom halsen, fordi han hadde "orget" (tatt) noen gulerøtter.... Den russiske legen sa at han ville sende meg tilbake til Sachsenhausen, dette var midt i desember 1944. Vi ble så sendt på transport i en lastebil med kalesje, så vidt jeg husker var vi fire syke fanger.Kisten med den døde polakken var også med, den måtte vi sitte på underveis.

Når det kom nye fanger til en leir, var det alltid noen som fant et eller annet ærend til porten. "Hvem er dere, hvor kommer dere fra?" Og så gikk jungeltelegrafen. Noen hentet meg raskt til Revier, til midten av Revier II. "Nei" sa jeg, "ikke her, dette er jo isolatet ned meningitt og tyfus." Han bare låste meg inn. Her hadde jeg aldri vært før. Så kom heldigvis Sven Oftedal inn og han lyttet på meg, satte en nål i ryggen og trakk ut noe væske.  Det så klart og rent ut, "dette skal nok gå bra," sa han. "Denne gangen er det venstre side, forrige gang var det høyre. Vi gir deg en kur med Sulfathiazol så skal du være på beina igjen om fjorten dager." Her kunne jeg da ligge trygt, for de andre pasientene var rekonvalesenter. Videre sa Sven til meg at jeg ikke skulle bli sendt ut i (arbeid) leiren igjen, det skulle han sørge for. Han fortalte meg da om sin transport vestover og om transporten tilbake til Sachsenhausen, og jeg fortalte om livet i Bad Saarow.

Som dagene gikk, følte jeg at kreftene og motet kom tilbake. Og det ble anledning til brevskriving hjem. Det var svært så enkelt og standardisert - at vi hadde det bra og var ved god helse. Det

var ikke\lov å nevne det minste om forholdene i leiren. En tysker fra Dresden, som også var pasient, ordnet med skrivingen på tysk. Brevene ble strengt sensurert og godkjent med mange forskjellige stempel som "Postzensurstelle KZ: Sachsenhausen" og "Geöffnet" med tysk ørn og hakekors. Alt dette for bare 16 linjer to ganger pr. måned!

Den siste uka før jul skjer det en tragedie hos oss. Inn kommer en ny fange som var helt nedbrutt. Jeg ber ham sette seg på sengekanten og så sier han - "skaff meg en revolver, så skal jeg skyte meg." Ganske enkelt. Pleieren roper inn fra gangen, han tror det er en spøk: "Du kan f å låne min." Dette var et menneske som hadde brutt helt sammen. Han satt der på sengekanten og fortalte om alt det grusomme han hadde sett og opplevd i leiren. "Om tre måneder er jo krigen slutt," sa vi andre. Men hollenderen sa bare at han ikke hadde noe mer å leve for. Den ukrainske pasienten fulgte ham inn på rommet ved siden av, der en russer lå for døden. Og der inne tok hollenderen sitt eget liv. Han hengte seg i to håndklær.

Så var det julen 1944, og jeg fikk brev og pakke fra de der hjemme. Flere pakker, danske og svenske med mat - og så kom selve julaften. Fra høyttalerne på appellplassen hørte vi gamle julesanger

"O Tannenbaum, O Tannenbaum " og mange kjente toner. Julegran blir det, et under av bomull og glitter! Det lille, vakre treet ble plassert på en krakk ved sengen min, jeg glemmer det aldri så lenge jeg lever, tårene kom og jeg gråt av glede.

Men så hørtes det velkjente "Achtung!Achtung!" fra gangen, og det grøsset i meg.

.                     -       .      ....

 Jeg kjente at jeg automatisk slo hælene samme der jeg lå i senga. I døra stod SS-øverstkommanderende for Revier; Han så på oss, på meg, på juletreet, mens alle lå musestille. Så kom det fra ham: "Ja, kanskje blir det en bedre jul for dere også en gang. Gute Weihnachten ". Juletreet, ja. Glimmeret kom fra de allierte bombeflyene over oss, Det var vel noe aluminiumsstrimler som ble sluppet ned for å hindre lyskasterne på bakken i å fange inn flyene. Tenk, julepynt fra våre venner i kamp for oss og friheten!

Sven Oftedal var innom Revier hver dag for å se om oss. Utpå nyåret 1945 var jeg på bena igjen og tilbake i min gamle jobb. På skiftestua Revier II var mye forandret, men rutinene var som før. Tsjekkeren Georg hadde fremdeles ansvaret, og det var kommet mange nye pasienter. Spritglasset til rensing av instrumentene var borte, nå var det en sterilisator, hvor utstyret ble kokt. Dette var en stor forbedring. Det verste var jo fremdeles å se pasientenes smerter og lidelser. Mange av dem var helt uhelbredelige. Spesielt husker jeg ett tilfelle. Vi skiftet bandasjer og renset såret, men dette var ikke et vanlig operasjonssår. Vi så helt inn til lungen - nesten som et glatt egg, - og hjertet som slo. Hele siden var åpen. Kanskje var det noe som de kalte flegmone, som mange var plaget av.

Noen ganger gikk jeg til laboratoriet med urinprøver. Laboratoriet lå i kjelleren under Revier II, nærmest leirplassen. I samme kjeller, mellom Revier II og I, var det også et stort kjøkken.

En dag var vi borte i Revier I med en pasient som skulle opereres. Jeg ville gå igjen, men nei, jeg skulle hjelpe til med operasjonen! Pasienten ble lagt på magen på en stor benk. Så kom kirurgen slentrende, jeg tror å huske at det var en franskmann. Han nynnet og plystret muntert, mens han svingte med kniven i luften. Jeg ble satt til å holde pasientens armer, og så var operasjonen i gang. Gutten var ganske sikkert bedøvet, for han var stille og rolig under inngrepet. Jeg vil ikke gå i detalj når det gjelder operasjonen, men da den var overstått, fikk han to drensslanger i siden. For legen var det vel rutine, men for meg var det grusomt. At pasientene fikk bedøvelse, var heller ingen selvfølge, det var svært ofte mangelvare.

Jeg kan heller ikke glemme unggutten fra Korsika, bare 16-17 år og alltid blid og full av liv. Men så ble det hos ham påvist en positiv TBC-prøve. Vi fikk ordre an å ta gutten på båre, med seng-klærne hans, og så ble han fraktet bort til TBC-avdelingen. Han gråt og ba for seg, han visste nok hva som ventet der.

Noen tid senere kom det en liste med navn på oss nordmenn som lå på denne avdelingen, "transport i morgen" stod det der. Dette fortalte jeg til Oftedal som kan innom på sin vanlige runde,­ de syke fangene skulle sendes vestover med tog, og de friske skulle marsjere. "Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får," sa Oftedal.  "Vi fire nordmenn som ligger her har snakket sammen am dette," sa jeg.

"Og vi vil heller marsjere med de andre. Er det ingen som kan hindre denne transporten?"

Oftedal hadde ingen kommentarer akkurat da. Om kvelden løp jeg over til Block 23, snakket med Ole og tok farvel. Tilbake i Revier, er det en som roper: -"Det er kommet en ny liste." På den listen stod det ingen nordmenn ….? Neste morgen gikk transporten med de syke. Blant de mange som marsjerte ut, så jeg Bendik Fløgstad fra Karmøy og den unge korsikaneren som ble bragt ut på båre. Det var et trist syn.

Blant alle de ryktene som summet i leiren til stadighet, var det nå kommet ut et rykte som gikk ut på at nordmenn skulle reddes ut av leiren. Men det var det ikke mange av oss som trodde på. Men så en dag i april 1945 hendte likevel det store under: De hvite bussene og mannskaper fra Det Svenske Røde Kors kom til leiren for å hente oss hjem! Det var en ubeskrivelig gledens dag for oss nordmenn og skandinaver. Men - midt i denne gleden følte vi også sorg og bekymring overfor alle de andre som måtte bli tilbake og gikk en fryktelig tid i møte med et Nazi-Tyskland i kaos og full oppløsning.

P.S.

Nazistene hadde, ifl. Ottosens bok "Liv og død" om fangene i Sachsenhausen, Aschehoug 1990, utarbeidet planer om hvordan de skulle slette alle spor etter KZ-leirene. Allerede de siste månedene før sammenbruddet hadde de fjernet en stor del av asken fra krematorieovnene. Planen var å sende alle de gjenlevende fanger med lektere ut i Østersjøen og drukne dem der. KZ-leirene skulle bombes sønder og sammen, - alle beviser måtte utslettes. Gjennomføringen av dette prosjektet stanset ikke på viljen, men på midlene til å gjennomføre det.

Oftedal, Sven 1905 - 48. Lege, politiker (AP). Stortingsmann 1945 sosialminister 1945 - 48. Sterkt sosialt engasjement, både i fangeleiren og idet sivile.

Revier - en slags sykestue

Hauptzeugamt – materiallager

Waffenwerkstelle - våpenverksted

Waldkomnando - skogkommando

Schneller - fortere

           

Los - forsvinn, gå på!

Sonderlager - "leir i leiren", spesielt for s.k. prominente fanger

Brødskalk i køya - 1 brød på seks mann, utdelt en gang daglig, "Mistet" du brødet, var du dårlig stilt. Sulten var grenseløs.

Orge, organisere - få tak i, stjele

Skalpell - liten operasjonskniv

Appell-plass - samlingsted morgen og kveld til opptelling, dessuten ved kunngjøringer og avstraffelser o.l.

Rød vinkel og fangenummer - Rød v. var tegn på "politisk forbryter", Grønn v. kriminelle, Rosa v. homoseksuelle, Lilla svart v. "bibelforskere", Jødene Gul Davidsstjerne

Prämienschein - en slags lønn utbetalt i arbeids(fange) leirene, Leirvaluta. Noen steder skal det ha vært "kantine", hvor man kunne få kjøpt et-eller-annet småtteri, f.eks. "mahorka" tobakkserstatning.

I andre leirer kunne man kanskje få kjøpt noe hos brakketillitsmann, Stubenälteste, om det fantes noe.

Unterscharführer - nærmest korporal

Rottenführer - mellom soldat og korporal

Å bli sendt på "transport" - kunne bety hva som helst, særlig syke og svake fryktet det verste.